Gå til sidens hovedinnhold

Ungt og sprekt jubileum

Artikkelen er over 15 år gammel
FESTIVITETEN:
Jubileumskonsert
Med: Nord-Rogaland symfoniorkester
Susanne Sundfør, Odd Martin Skålnes, Helge Toft, Martin Mentzoni og Vidar Thune, Jan Ingvar Toft, Kine Nesheim
Dirigent: Bernhard Gismervik
Arrangement: Tom Roger Aadland og Eivind Buene
Publikum: Nesten full sal
At et kulturhus kan feire sine først tjue år med to nittenåringer og en attenåring på scenen kan se ut som en skikkelig sunnhetsattest. At unge sangere og låtskrivere får stå der med et disiplinert, velspillende og entusiastisk symfoniorkester i nakken, er enda bedre. For da er det mange som har krysset sine selvpålagte musikalske begrensninger…
Når Jan Ingvar Toft hikster fram Vamps «Syng vind i skog» under lua si og orkestret lytter, når Susanne Sundfør med sin fantastisk klangfulle stemme står midt i et arrangement som kler hennes «Torn to pieces», når Martin Mentzoni og Vidar Thune får hjelp av drevne bassister som slår med buen mot strengene til dramaturgien i «Danzig», da bygger en musikalske bruer som bærer.
Det er lett å engste seg litt på unge artisters vegne når de får strykere, blåsere og treblås i ryggen. Det uferdige rå som ofte er noe av det beste i musikkutrykket deres, tåler ikke alltid «pynten».
Tyngst var det nok for 19 år gamle Susanne Sundfør, invitert til by:larm i Tromsø neste uke, som åpnet det hele. Verken lyd eller orkester var helt snille med hennes solide «I resign». Sundfør er ingen ren popjente, hos henne må en høre ordene.
Odd Martin Skålnes, nitten han også, og allerede manges yndling. Låt nummer to «Hollow» satt best, kanskje fordi både sanger og orkester da begynte å bli noe varmere i trøya.
Ikke sikkert at Skålnes' varme, distinkte ungmann-stemme er den som best kler fiffige arrangementer. En ante tendenser til konkurranse mellom orkestret og solisten her.
Helge Toft derimot levde aldeles utmerket sammen med symfonikerne. På sokkelesten, og like lun og direkte som alltid, sang han vart til et respektfylt og spennende arrangement av «La meg se».
Og «Familiens sorte får» leverte musikk som kledde orkestret og vise versa. Pluss litt befriende fingerspråk bak ryggen på dirigenten.
Eldstemann på laget, Jan Ingvar Toft, var likevel kongen. Han turnerte orkesterarrangementet og alle folkene bak seg med en suveren inderlighet som bare han kan få til. Sammensmeltingen av stemme, formidling og orkestrets dynamikk var noe nær perfekt i «Syng vind i skog» og ikke så langt unna i «Månekveld» heller.
Kine Nesheim avsluttet kvelden med ren pop med «My Love», og hadde det kanskje bedre uten Espen Eriksens distinkte jazzpiano som ble vel dominerende i «Darling»?
All ære til den som ønsket ut dette møte og all ære til musikkarrangørene Tom Roger Aadland og Eivind Buene som hadde gjort en kjempejobb.
Mer ungt og ferskt folk i Festiviteten framover takk. Og gjerne mer musikk av denne typen fra Nord-Rogaland symfoniorkester også.
Anmeldt av Trine Styve Varlo
MARKERING: Vidar Thune og Martin Mentzoni leverte varene og kvitterte bak ryggen på dirigent Bernhard Gismervik. Foto: Harald Nordbakken

PÅ LESTEN: Helge Tofts enkle og varme budskap ble enda mykere med strykerarrangement

POPJENTA: Kine Nesheim avsluttet rytmisk og poengtert med sin egen «My Love».

Kommentarer til denne saken