Denne historien handler om et voksent menneske som jobber deltid i det stille. For å realisere en lengsel. Jeg kunne ha sagt at jeg jobber for å realisere en drøm. Men det kan misforstås. Hver dag eksponeres vi nemlig for drømmer på løpende bånd: Drømmehuset, drømmehytta, drømmebilen, drømmeferien, drømmekroppen, drømmekjæresten og drømmejobben. En lengsel derimot, er en uforklarlig dragning mot noe.

Av og til kan det virke som om noen prøver å snakke til oss. En indre røst som egentlig ikke kan høres, bare føles. Noen ganger kan budskapet være tydelig og formidlet på en overbevisende måte. Andre ganger strider stemmen mot det vi tror er sunn fornuft. I de tilfellene velger vi å overse den.

Stemmen du hører representerer et savn. Et ekko fra fortiden. Da mulighetene var mange og barrierene få. Den er en påminnelse om noe du brant for eller var i besittelse av.

– Hei, husker du meg? Vi løp i de samme gatene. Hadde alltid noe på gang. Du og jeg. Hva gjør du nå?

Husker du før? Du hadde en unik evne til å begeistre alle du møtte. Du var nysgjerrig og ville ut i verden. Men sånn ble det ikke. Du valgte noe annet. Noe som var tryggere. Noe bedre.

Lengsel kan være potente greier. Den kan løfte deg opp, gi deg uante krefter og bryte ned barrierer. Langvarig uforløst lengsel kan også gjøre deg frustrert, fortvilet og desperat. Til slutt har du ingen andre valg enn å lytte til stemmen – og slippe den fri.

Min egen lengsel er vanligvis en ung manns drøm. Betyr det at jeg er for sent ute? Det tror jeg ikke. Men jeg må være forberedt på å bruke tid. Mye tid. Med mindre jeg er ekstremt talentfull. Det er jeg ikke. Men jeg er lidenskapelig. På samme måte som da jeg var 19 år, hadde langt krøllete hår og spilte keyboard i band med platekontrakt. På den tiden var jeg selvlært pianist med store huller i den musikalske skalaen. Men verden var grenseløs og jeg hadde nok for å kunne dra ut og oppleve den.

Selv om det er 32 år siden, tror jeg både mulighetene og potensialet fremdeles finnes. Forskjellen er tankesettet. En mannsalder med andres tilfeldige råd og synsing har gjort verden mindre. Samtidig har muren rundt komfortsonen blitt høyere og tykkere. Sannsynligvis vil det kreve mer av meg å trenge gjennom i dag enn det gjorde for drøyt tre tiår siden.

I mitt hode dreier dette seg om meningsfull undring og lek som varer hele livet. Noe som får meg opp om morgenen. Noe som gir krydder i maten og et innholdsrikt liv. Noe jeg kan se tilbake på og minnes med glede. De som følger mine podkaster har forstått at jeg jobber fram mot noe. Jeg vil ikke gå så langt som å kalle det en klokkeklar og skuddsikker plan, men jeg er i bevegelse. Dess mer jeg lærer, dess mer ønsker jeg å lære.

Alle må begynne et sted. Også en 51 år gammel sylfersk multimedia-nerd. Men jeg ser også på alderen min som en fordel. Jeg forstår nemlig at det kreves mye jobbing for å bli god. Derfor benytter jeg de mulighetene som finnes for å bli stadig bedre.

I dag skal jeg prøve noe nytt. 2–3 års leting etter «how to» videoer har ført meg til et metningspunkt. Ikke misforstå. Det finnes mye bra info på YouTube. Men videoene begynner å ligne for mye på hverandre. Dessuten handler det om å få flest mulig følgere. Ikke noe galt i det, men det blir mye «click bait» – titler som lover mer enn de holder. Derfor velger jeg å slå av Mac`en, gå ut av huset og sette meg i bilen. Etter 10 minutter ankommer jeg Haugesund sentrum.

Haugesund folkebibliotek regnes for å være et av arkitekt David Sandved sine hovedverk. Det nyrenoverte bygget fra sekstitallet har fått et moderne løft uten at det skriker 2020. De har tatt vare på det særegne og ryddet vekk gammelt nips.

Inngangsdøren åpnes utover. Etter kun et par steg står du inne i hovedrommet (utlånsavdelingen). Det er luftigere enn hva jeg husker. Har du forresten tenkt på følgende: Når man kommer inn i statlige og kommunale bygg merker man som regel nettopp det? De utstråler noe monumentalt, høytidelig og byråkratisk. Man skal ikke løpe lekent og tankeløst inn i stua uten å ta av lua. Sånn var det iallfall før i tiden. I gamle dager. I 2020 derimot, blir du stort sett invitert inn med et smil og du føler deg velkommen.

De ansatte har ikke forandret seg og bøkene står der de alltid har stått. I hylla. Det er betryggende. Ikke fiks noe som ikke er ødelagt.

Cafeen til venstre er lett å få øye på. Selv om stemningen på biblioteket er mer avslappet enn før gjelder fremdeles de gamle kjørereglene. Kos deg og slapp av, men vis hensyn.

Videre innover lokalet finner du langbord og små sittegrupper hvor du kan slappe av med en avis, eller grøt og saft hvis du heller ønsker det. Vær så god og sitt. Det store rommet inviterer med en ektefølt inderlighet. Jeg lar meg ikke be to ganger. Med en enkel svart kaffe og Snickers-kake finner jeg veien til en ledig stol nærmest hyllene med aviser.

Ved siden av informasjonsdisken står et digitalt kartotek. Etter å ha søkt med både tittel, sjanger og forfatter forstår jeg at jeg ikke kommer til å lykkes med det aller første. Tålmodighet er vanligvis en av mine sterke sider. Men ikke i dag. Jeg banner mellom tennene, tverrvender og sikter meg inn mot kvinnen bak disken. Bøker om det å lære seg standup? Nei, beklager. Null, niks, nada. Men vi kan bestille? Det tar cirka en uke. Bingo.

Er det en ørliten personlighetsendring jeg kjenner på? Det føles som om jeg har krysset en magisk grense. Borte er den selverklærte introverte og litt skeptiske nordlendingen med antydning til sinnarynke. Isteden har det dukket opp en fyr andre levende mennesker kunne få lyst til å innlede en samtale med. Ikke verst, tenker jeg. På bedringens vei, muligens? Det er nok et stykke fram til å bli en ny Jens Book-Jensen. Du vet; det er lov å være blid? Never mind. Google it.

I dag er jeg altså på jakt etter bøker om Stand-up komedie. Nei, jeg skal ikke bli komiker. Jeg ønsker bare å utvikle den humoristiske siden min. For å kunne gjøre seg bemerket må man skille seg ut fra mengden. Det finnes sannsynligvis tusen foredragsholdere i Norge. Mange av dem er kjent fra media. Det er idrettsutøvere, polfarere, forretningsfolk, radio- og TV kjendiser, politikere, gründere og modeller. Min egen vei inn i dette sirkuset kommer nok til å bli litt mer kronglete.

Dagens fangst består av fem bøker hvorav fire handler om skrivekunst. Hittil har formidlingslyst, en dose kreativitet og et gjennomsnittlig ordforråd hjulpet meg på veien. På noen områder har framgangen vært ganske god, om jeg får si det selv. Det har gitt en solid porsjon mersmak og jeg er sugen på å videreutvikle meg. Lære teknikker og prinsipper. Dos and don`ts. På den måten kan jeg gjøre stoffet mer levende og interessant. Tipper lærerne mine fra ungdomsskolen ville ramlet av stolen om de leste dette. Jeg var ikke akkurat skoleflink, for å si det sånn. Mer en håpløs rabagast og bråkebøtte. Men det har blitt folk av meg også. Til slutt.

Alle trenger å bli sett. Mitt eget behov for anerkjennelse kan føre til blir jeg overivrig. I know. Av og til føler jeg at det går over stokk og stein, kan du si. Etter hvert har jeg begynt å forstå litt mer av mitt eget beste. Holde litt igjen, kanskje? Iallfall en gang iblant. Selv om jeg er voksen har jeg ennå tid til å være tålmodig. Kan jo for eksempel begynne og gå uten å melde fra først. På den måten møter jeg kanskje hverdagen med litt lavere skuldre. Burde jeg laget min egen variant av fjellvettreglene? Det ville i så fall blitt en slags oppsummering av mine erfaringer så langt, som andre også kan dra nytte av.

Råd til voksne drømmere:

1) Ikke bry deg om hva andre mener. Det er ikke ditt problem. (Dette er sannsynligvis det mest utfordrende rådet)

2) Ikke meld fra at du har til hensikt å gå. Altfor ofte vil du bli frarådet å forsøke.

3) Send reisebrev. Fortell hva du har opplevd. Hensikten er å skape misunnelse.

4) Kom deg ut i felten. Lytt til folk som har praktisk erfaring innenfor ditt spesielle område.

5) Gi aldri opp. Ikke snu selv om du blir overrasket av dårlig vær.

6) Finn en mentor som støtter, heier, forklarer og tror på deg.

7) Våg å feile.