Rasisme i Karmøy

Diarry Heimdal

Diarry Heimdal Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er sjelden at jeg snakker om rasisme og deler personlige erfaringer, men i kjølvannet av økt fokus på BLM i Norge på grunn av George Floyd og selvmordet til Gustav innser jeg at jeg ikke kan tie lenger. Det som har overrasket meg mest er at mennesker rundt meg som er høyt utdannet og reflekterte blir sjokkerte når de hører historiene mine. Dersom du ikke tror at det er rasisme i Karmøy eller Norge i 2020 er du både hvit og naiv.

Nå er jeg etablert på Karmøy og mange vet hvem jeg er. Jeg er frøken Heimdal og er halvt norsk og halvt senegalesisk. Det er enklere å introdusere seg som Heimdal enn å repetere fornavnet sitt hundre ganger og få høre at en både heter og ser ut som diaré for tusende gang. På grunn av at jeg bor i en relativt liten kommune hvor folk kjenner hverandre, får jeg ikke høre like mange hatefulle ytringer lenger. Jeg minnes likevel mange historier fra barne- og ungdomstiden.

Kommentarer som neger, nigger, apekatt, bæsj, brunost, innvandrer og lignende var gjengangere i skolegården og på fotballbanen. I tillegg har jeg alltid fått påminnelser om at jeg er annerledes ved spørsmål om hvor jeg er fra for eksempel: «Jeg er fra Karmøy.», «Nei, men hvor er du egentlig i fra?», «Jeg er født i Haugesund og oppvokst i Karmøy.», «Vi ser jo at du ikke er norsk. Er du adoptert?». Jeg får også stadig kommentarer om at jeg er flink til å snakke norsk. «Wow, så flink du er til å snakke norsk! Du har jo til og med dialekt! Har du bodd her lenge?». Dette gjelder de som faktisk tør å snakke norsk til meg. Mange begynner automatisk å snakke engelsk på grunn av at jeg ikke ser norsk ut i deres øyne. Når de snakker engelsk og jeg svarer med Veadialekt blir de fleste heldigvis litt flaue. Dette skjedde senest i fjor da jeg leverte faglitteratur til en politiker i Karmøy AP.

Jeg minnes mange kommentarer, slåsskamper og det at jeg har blitt kastet sten på grunnet min hudfarge, men det verste har kanskje vært på internett. I sosiale medier har jeg blant annet fått høre at jeg bør reise tilbake til Afrika i et bur på et skip, som den apekatten jeg er. Jeg tror dessverre at det skjer svært mye mobbing og hatefulle ytringer fra unge mot unge på ulike digitale plattformer i dag. Anonyme kommentarer med rasistiske referanser på Gustavs minneside vitner om nettopp dette. Jeg har også fått høre fra en bekjent at deres barn har fått lignende rasistiske kommentarer om seg selv og foreldre via PlayStation-spill.

Da jeg ble eldre begynte jeg å motta respektløse kommentarer fra menn som ønsket seg en såkalt eksotisk elskerinne. «Er det sant at once you go black, you never go back?», «Jeg har aldri prøvd en mørk kvinne før.», «Jeg tenner på sånne som deg. Ebony er fetisjen min. Vet du hva det er?». Dette skjer ofte på byturer eller for eksempel på datingappen Tinder. En gang når jeg var på jentetur i Oslo antydet en gruppe menn at jeg var en prostituert og spurte hvor mye jeg kostet.

De som kjenner meg vet at jeg er en person som tåler mye og mener at vi bør ha høy takhøyde. Jeg er ikke en forkjemper for emokratiet. Du må lære deg å tåle, men det er både formelle og uformelle begrensinger på hvor mye en skal måtte tåle jf. § 185-186 (rasismeparagrafen) og det vi kaller for god folkeskikk. Dette gjelder spesielt i møte med barn og unge, da de er i en livsfase hvor de skal finne sin identitet og er mer sårbare.

Jeg signerer ønsket til foreldrene til Gustav om en holdningsendring og slår et ekstra slag for bevisstgjøring. Derfor vil jeg avslutningsvis oppfordre foreldre til å være årvåkne og sjekke barn og ungdoms aktivitet på internett. Jeg vil også oppfordre deg som har opplevd rasisme om å fortelle dine historier for å øke bevisstgjøringen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken