Mangel på politisk styring av energimarkedet har påført befolkning og næringsliv kostnader som truer deres økonomiske bæreevne. I stedet for å gripe fatt i situasjonen, hamrer de løs med «det grønne skiftet» og havvind 20-40 år frem i tid. I dette fremtidsscenarioet, hvor realismen går over i fiksjoner, er dagens- og de nærmeste årenes utfordringer utelatt. Disse utfordringene kan ikke prates bort, de krever løsning og det må handles nå.

Både olje-, gass- og vannkraftressursene i Norge er fellesskapets eiendom, og skal forvaltes til beste for landets innbyggere og næringsliv. Ser vi på dagens situasjon, har norske myndigheter fraskrevet seg forvaltningsansvaret. I Haugesunds Avis 04.06.2022 sier Elisabeth Vike Vardheim (Statnett sin konserndirektør for nett) at det er EU som bestemmer over vår vannkraft og hvor mye vi skal eksportere. Hun påpeker også at om fire år kan Norge ha for lite strøm. Disse realitetene gir konsekvenser vi nå ser resultatet av. Da også LO-kongressen for kort tid siden sluttet seg til, og legitimerte EU`s kontroll med vannkraften, er sannsynligheten stor for vedvarende uforutsigbart og høye strømpriser, også for LO sine medlemmer.

For å videre underbygge min påstand om at regjeringens energipolitikk for de nærmeste årene er fraværende, er det bare å poengtere at Norge som nasjon har nok billig og fornybar energi fra kraftproduksjon og at vi er en relativ stor netto eksportør av vannkraft.

Videre er vi en betydelig overskuddleverandør av olje og gass. På tross av dette, har vi til tider Europas høyeste strøm-, diesel- og bensinpriser. Hvordan denne situasjonen vil være om ett eller fire år, eller hva som vil være et akseptabelt prisnivå de nærmeste årene, er et ikketema for regjeringen. Statsministeren snakker varmt om energiforutsigbarhet 20-40 år frem i tid når det gjelder havvind, men nevner ikke med ett ord forutsigbarhet for situasjonen vi har i dag og de neste årene. Jeg mener ikke at eksport av elektrisk kraft skal opphøre, men det må være under kontroll og styrt av Norske, politiske myndigheter.

Europas energikrise er ene og alene forårsaket av EU`s energipolitikk. Den tragiske krigen i Ukraina har bare forsterket den og i enda større grad avdekket hvor avhengig Europa og resten av verden er av fossil energi. Tyskland, Europas største økonomi, er det landet som har satset mest og over lengst tid på fornybar energi. Siden 2011 har de subsidiert fornybar energi med EUR 500 mrd., og med en kapasitetsutnyttelse på 25 %, har de i denne perioden dekket litt over veksten i det totale energiforbruket. Det er ingen «quick-fix» å gå over til sol og vind, eller andre alternativer. I løpet av de siste 20 åra med stort, stigende energibehov, har markedsandelen av fossil energi bare blitt redusert med 1,8%.

Energiforbruket i 2020 hadde følgende fordeling: 84,5% fossil, 4,3% kjernekraft, 6,4% vannkraft, 2,2% vind, 1,1% sol, 0,7% bio og 0,8% fra andre. (Kilde:Our World In Data) I en tid hvor kullkraftverk blir fyrt opp igjen, Europa investerer store summer i ny LNG infrastruktur, og USA vil avslutte oljeboikotten av Iran og Venezuela, diskuterer klimaaktivister og deler av det politiske miljø og LO kongressen stopp i leting etter nye olje- og gassforekomster i Norge. Dette i samtidighet med at et firma som eies av, og har blitt ledet av Næringsministeren, gir betydelig økonomisk støtte til halvkriminelle klimaaktivister.

Etter hvert som «baksiden» kommer frem, er det snart på tide å stille spørsmål om kloden vil tåle, og overleve det grønne skiftet. Når statsminister og næringsminister reiser rundt i landet, blir lovsangen om havvindsatsingen forkynt. De forteller det folk og næringsliv vil høre, og argumentene er entydig positive, grønn teknologi, grønn energi, TWH og arbeidsplasser. Det de bl.a. ikke nevner, er svært lav utnyttelsesgrad, samt at hver havturbin årlig avgir 85 kg. mikroplast. Videre er kostnader og finansiering en avgjørende faktor, ikke minst for statskassen. Et annet spørsmål er hvorfor vi skal tro på disse fremtidsscenariene når de ikke klarer å handtere dagens situasjon.

Det er selvfølgelig nødvendig og helt avgjørende å ha fremtidsplaner og visjoner for energiforsyningen, den er avgjørende for enhver videre utvikling, men det må være en viss realisme hvor alle innsatsfaktorer er med. Det gjelder også innsatsfaktorene i de «grønne» batterifabrikkene.

Hva som kommer ut av regjeringens fremtidige nye «månelandings» energiprosjekter vil bare fremtiden vise. Det som imidlertid er sikkert er at jo flere luftslott regjeringen presenterer, jo flere sugerør blir det ned i statskassen på skattebetalernes regning. Siste CO2 utslippsrapport fra SSB viser at det er grunn til å stille spørsmål angående de enorme summene som er gått med til prosjekter med marginale effekter for av-karboniseringen av Norge.

Samtidig som vi i dag er det landet i Europa med best tilgang på energi, er det en betydelig del av befolkningen og bedrifter som «blør» og hver dag kjemper for å overleve økonomisk, og hvor energiavgifter (strøm, bensin og diesel) til staten på kort tid har ødelagt økonomien deres. Det er dette, og ikke runde formuleringer om energisituasjonen om 20-40 år som betyr noe her og nå. Skal den sittende regjering overleve neste valg, kreves det politisk mot og handling av en helt annen karakter enn det vi ser i dag.