Heldigvis kan lille Intimscene romme mye latter. For «Kunst»-trioen lokket med stor overbevisning fram den ene salven etter den andre i går kveld. Ja visst var spillet av og til ikke det mest finslepne, og muligheten for de store erkjennelsene som teksten inviterer til, druknet en del i det overdrevne. Men komediespillet vi fikk var så presist og så underholdende at halvannen time på ukomfortable plaststoler gikk som en røyk.
Tre kompiser som har kjent hverandre siden gymnaset, 15 år med vennskap som plutselig stopper opp i det den vellykkede hudlegen Christian (Widvey) kommer hjem med hvit kunst til 300.000 kroner. Kunstkjøpet får fram all aggresjonen Magne har holdt på plass, og gifteklare Ivar, i terapi på sjette året, havner selvsagt i midten.
Et stykke om vennskap, om rollene vi ikler oss i, og alt vi har lyst til å si, men ikke bør. Her er det tre menn, men som kvinnelig tilskuer kjenner en seg like godt igjen. Hvem har ikke baktalt tredjemann i det hun gikk ut av rommet?
Alle tre trivdes tydelig med rollene sine, typene var passe karikerte og ga rom for å hente ut mye fysisk komikk. Svartkledde og rasende Huseby som manisk trødde i seg snacks og piller på samme tid, dresskledde og ulastelige Widvey som Hugh Grantsk shaket både hofter og Martinien, og i perioder mest av alt Roar G Brekke. Teaterdebutanen og standup-eren som vet å levere en replikk og stjele øyeblikket. Enkelte ganger spilte han de andre rett og slett av banen. Men for det aller meste gjaldt prinsippet; tre er bedre enn en.
Vi fikk noen små perler av noen pingpongsamtaler, der konflikten lurte under en tynn ferniss av høflighet. Sceneskifter som samtidig var små danseopptrinn, og ga tilskuerne ekstra informasjon. Musikk som forsterket stemninger, og la styrke til humoren.
Pluss på en enkel scenografi der hver detalj ga mening og du får halvannen time som på ingen måte var perfekt, men herlig uhøytidelig, full av overraskelser og befriende morsom. Så til alle damer der ute; har dere tenkt å dra mannen med på et kulturarrangement den våren, ta ham med på dette.
Sjansen er stor for at han ikke føler seg snytt.
Anmeldt av Elisiv Hauge Nilsen.
Tre kompiser som har kjent hverandre siden gymnaset, 15 år med vennskap som plutselig stopper opp i det den vellykkede hudlegen Christian (Widvey) kommer hjem med hvit kunst til 300.000 kroner. Kunstkjøpet får fram all aggresjonen Magne har holdt på plass, og gifteklare Ivar, i terapi på sjette året, havner selvsagt i midten.
Et stykke om vennskap, om rollene vi ikler oss i, og alt vi har lyst til å si, men ikke bør. Her er det tre menn, men som kvinnelig tilskuer kjenner en seg like godt igjen. Hvem har ikke baktalt tredjemann i det hun gikk ut av rommet?
Alle tre trivdes tydelig med rollene sine, typene var passe karikerte og ga rom for å hente ut mye fysisk komikk. Svartkledde og rasende Huseby som manisk trødde i seg snacks og piller på samme tid, dresskledde og ulastelige Widvey som Hugh Grantsk shaket både hofter og Martinien, og i perioder mest av alt Roar G Brekke. Teaterdebutanen og standup-eren som vet å levere en replikk og stjele øyeblikket. Enkelte ganger spilte han de andre rett og slett av banen. Men for det aller meste gjaldt prinsippet; tre er bedre enn en.
Vi fikk noen små perler av noen pingpongsamtaler, der konflikten lurte under en tynn ferniss av høflighet. Sceneskifter som samtidig var små danseopptrinn, og ga tilskuerne ekstra informasjon. Musikk som forsterket stemninger, og la styrke til humoren.
Pluss på en enkel scenografi der hver detalj ga mening og du får halvannen time som på ingen måte var perfekt, men herlig uhøytidelig, full av overraskelser og befriende morsom. Så til alle damer der ute; har dere tenkt å dra mannen med på et kulturarrangement den våren, ta ham med på dette.
Sjansen er stor for at han ikke føler seg snytt.
Anmeldt av Elisiv Hauge Nilsen.