Seksuelle overgrep mot barn og unge har økt de siste årene. Statistikken tyder på at nesten alle kjenner noen som har vært utsatt. Vi er også mange som kjenner en overgriper. Da er det viktig å huske at ansvaret for å avdekke overgrep mot barn ligger hos oss voksne, og ikke hos de overgrepsutsatte selv.

Vi må tørre å spørre, tåle å ta imot historiene og vite hvordan vi skal hjelpe.

Flere nye funn indikerer en dyster utvikling de siste årene. Studier fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS) tyder på en økning i seksuelle overgrep mot ungdommer fra 2,9 % i 2019 til 4,5 % i 2021. Det er høy forekomst og dertil stort skadepotensial for de utsattes liv og fremtid. Risikoen for dårlig livskvalitet og problemutvikling på ulike områder øker betydelig, og selvmordsrisikoen kan ganges med tre.

Samtidig unngår eller utsetter overgrepsutsatte å fortelle. Det tar i snitt 17 år, hvis de forteller om overgrepene i det hele tatt. Kun 1 av 5 av utsatte ungdom sier at de har vært i kontakt med hjelpeapparatet og mange betror seg heller ikke til en venn eller annen nær. Jo yngre barna er, jo lenger tid tar det å si fra. De yngste mangler ofte språk for å forstå hva de blir utsatt for, eller de blir utsatt for overgrep av noen de kjenner der lojaliteten trumfer sannheten og de blir truet til taushet. For mange er overgriperen en av de nærmeste, og barna kommer i en konfliktsituasjon der de frykter å miste en nær relasjon. Det er en tung hemmelighet å bære og fører til mange ubesvarte spørsmål.

Når så mange blir utsatt og vi vet at konsekvensen er enorme – hvorfor skal det da så mye til for at vi tør å spørre? Hvorfor er det så vanskelig å snakke om og hvorfor er det så vanskelig å spørre og å ta imot? Hva slags skyld- og skamfølelser er det vi kommer i kontakt med i møte med overgrep som gjør at vi nærmest lider av berøringsangst?

Språket strekker ikke helt til, og vi er mange som heller dropper å spørre av redsel for å si noe galt. Vi trenger en fornyelse av det offentlige ordskiftet som reflekterer alminneligheten i alvorlige overgrep så flere forteller og flere tør å spørre. Dette er en forutsetning for å forebygge, avdekke og hjelpe.

Når vi skal planlegge tiltaksutvikling fremover, må vi erkjenne at dette er et folkehelseproblem. Vi må snakke om hvordan en slik livserfaring påvirker den psykiske helsa i et livsløpsperspektiv og hvordan vi som storsamfunn kan romme slike erfaringer bedre for å fjerne tabuer, skyld og skam. Hvis vi klarer å komme overgrepsutsatte bedre i møte vil vi også forebygge psykiske lidelser.

Det er med et stort alvor vi i Rådet for psykisk helse fremover vil jobbe tettere med tematikken psykisk helse og selvmordsrisiko knyttet til overgrepserfaring, for bedre livskvalitet og økt livslengde. Det er en rekke piler som peker mot en negativ utvikling, og for å bygge en bedre psykisk folkehelse og redusere risiko er vi nødt til å ta grep for å skape et klima der det blir enklere å avdekke og å snakke om overgrep.