Farvel til pels og poter

Trøsten får være at Pusegutten har hatt et godt liv i sunnhet og glede med masse kos.

Trøsten får være at Pusegutten har hatt et godt liv i sunnhet og glede med masse kos.

DEL

SkråblikkSå er Pusegutten borte. Nå hviler han under blomstene i hagen.

Den pågående, litt frekke og ikke minst taletrengte pusekatten som alltid holdt seg nær hjemmet i Djupaskar, fikk diagnosen stadig flere mennesker også får, nemlig kreft.

I april begynte pusen å bli preget av sykdommen, for uansett hvor mye han gaflet i seg, appetitten var fortsatt stor, ble han stadig magrere og magrere. Hengebuken forsvant, kinnbeina trådte stadig tydeligere fram og bakpartiet ble stadig tynnere. Pelsen hadde ikke lenger noen glans, og han som de siste årene hadde elsket kos, begynte å bli litt var for berøringer.

Det var så trist, så trist og matmor som rett som det var hadde brukt ganske grov kjeft på den glupske masekatten som aldri fikk nok og stadig campet foran kjøleskapsdøren, begynte å savne både pågåenheten og den enorme matlysten hans.

Pusegutten var slik de fleste av familiens katter har vært, adoptivbarn. Luskende, sultne pelsdotter som stadig rundet hushjørnet på jakt etter en godbit. Hans første hjem var ikke særlig velfungerende når det gjaldt måltidsrutinene, og derfor stakk han, slik enkelte barn også gjør det, stadig innom naboen rundt middagstid. Storesøster Zora begynte etter hvert å tolerere den gule tullingen som stadig hang rundt henne, og dermed var veien kort til fast egen matskål og aksess til kjøleskapets vidunderlige verden.

Men hun beholdt førsteretten. Selv når han var på sitt største, sterkeste og tykkeste, og hadde en stemme som kunne skremme en viss mann på flatmark, overlot han matskålen til henne når hun forlangte det. Og lå Zora i matmors fang, skjønte Pusegutten stort sett at han måtte vente på tur. Mens hun godt kunne finne på å elge seg innpå selv om han lå der første. Alt for en del av den hjertevarmen et menneskefang kan by på.

Søsknene hadde i det daglige et ganske avmålte forhold til hverandre, men i sin sprekere dager, moret Pusegutten som er noen år yngre, seg med å jage gamlemor foran seg over plenen. Eller eventuelt å tukte henne litt på belegningssteinen i bakgården. Men han visste godt at når hun tok tenning, så var det best å trekke seg fra konfrontasjonen. For det er fortsatt 85 år gamle Zora (17 katteår) som går på fremmede hunder og frekke katter som truer reviret hennes. Han, ungdommen, nøyde seg stort sett med å sette i gang» tåkeluren» sin, stemmeleiet han brukte for å advare. Lyden var nokså fæl, men også imponerende til å komme fra en tross alt liten kropp. Med Pusegutten stoppet det stort sett der, mens den vesle svarte heksa gøyv løs på mange som var mye større enn henne.

Men nå var Pusegutten blitt spak i målet og treg i bevegelsene. Han lå gjerne i skyggen, han som pleide å elske å sole seg, og han kom ikke lenger springende på første lyd fra kjøleskapsdøren. Så han måtte få slippe å plages. Få vandre til de evige katte- jaktmarker og ikke lenger slite med dumme viltvoksende cellene som stadig krevde mer plass i den magre kroppen hans.

Matmor måtte bare få forberede seg mentalt på at ingen lenger kom til å komme løpende og med høy og forurettet  røst forlange mat når hun kom hjem fra jobb. Og at ingen gul katt  lenger ville stå ved siden av sengen hennes midt på natten og gi bestemt uttrykk for at han måtte ut på do. – Og det knallfort, takk!

Trøsten får være at Pusegutten fikk et godt liv i sunnhet og glede med masse kos hos mennesker som var glade i ham. Og at han faktisk hadde eiere som var i stand til å se at det var galt å la ham lide fordi Matmor og de andre syntes det var så kjekt å ha en Pusegutt rundt beina.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags