Den myke mannen, hvor ble han av?

Mannen skulle  være følsom, gå i fotformsko og la skjegget gro.

Mannen skulle være følsom, gå i fotformsko og la skjegget gro.

DEL

MeningerKvinnedagen er fortsatt viktig. Kampen for lik lønn og rettigheter er ikke utgått på dato. 8. mars-tog arrangeres fremdeles. Men hva med mannen, hvordan står det til med ham?

På 70-tallet kom begrepet «myk mann». Det ble av mange latterliggjort. Mannen skulle være følsom, gå i fotformsko og la skjegget gro. Han skulle ta seg av barna, lese for dem på sengen, klare å gråte og samtidig ikke være så tøff som sin far.

Jeg likte aldri dette begrepet. Det føltes som mannen var av gummi, avseksualisert og tafatt. Likte ikke hvis noen ga meg det stempelet. For min egen del på 70-tallet havnet jeg i marinen på KNM «Harald Hårfagre» på Madla. Leiren var tvers igjennom befolket av menn. Tonen og språket var ganske røft, men jeg hadde en tjeneste der jeg etter rekruttskolen slapp å krype i gjørmen og skyte med AG 3.

Paradokset er at jeg flere år etter og med 15 måneders tjeneste i bagasjen, ble militærnekter og fikk siviltjeneste. Det er en annen historie.

Etter Madla gikk jeg på folkehøyskole i Østfold for å bli journalist. Der var det en solid overvekt av jenter. Noe ikke jeg hadde noe imot, men skolen var preget av det. 1978–1979 var midt i gullalderen for feministene. Jentene begynte på skolen i jeans og jakke, så ganske vanlige ut, og ble kjapt forvandlet til jenter i lilla genser og sjal.

Noen leste Sirene, sang begeistret kvinnesanger, leste Erica Jong, Bjørg Vik og romanen «Kvinner» av Marilyn French. Noen ble sykepleiere, førskolelærere og sosionomer.

Året etter folkehøyskolen får jeg min første journalistjobb på Hadeland, i avisa med samme navn. Jeg lar skjegget gro, arbeidsantrekket på jobben er fløyelsjakke. Redaktøren er politisk mørkeblå, så det gjelder å passe seg. For i løpet folkehøyskoleåret har jeg blitt mer radikal. Men jeg har aldri likt å gå i 1. mai-tog eller andre tog. Det lengte jeg har drevet det til var å komme for seint til 1. mai-toget i Fredrikstad.

Jeg ble samboer på Hadeland. Vi er fremdeles gift. Hun tilgir meg sikkert når jeg forteller at hun er feminist. Ikke i teorien, men i praksis. Hun har gått i ett-to 8. mars-tog, vært med og arrangert 8. mars. Og alltid vært opptatt av likestilling; At vi begge tar oppvasken. Tar oss av ungene. Prøver å skape et godt liv sammen. Hun har alltid hatt en høyt utviklet rettferdighetssans. Som hun har fått hjemmefra. Vi har begge hatt autoritære fedre som skulle bestemme alt.

Sånn har jeg aldri ønsket å være.

Men myk mann? Mannebevegelse fantes det også på 70-tallet. Den er borte. Tror likevel at likestilling har gått inn i hverdagen til mange. Han som er samboer med datteren min er god til å lage mat. Noe jeg aldri har vært. Begge tar seg av ungene. Det kan jo selvsagt skyldes at de to er førskolelærere. Det som er mer å bekymre seg for, er at gutter sakker akterut på skolebenken. Jentene gjør det bedre i de fleste fagene.

I disse metoo-tider er det ikke lett å være jente og kvinne. Skam er et hett tema. På 8. mars-arrangementet i Haugesund fredag ble netthets diskutert. Men sannelig har gutten og mannen sine utfordringer.

Å finne sin identitet: hvordan og hvem skal du være?

Jeg lar neppe skjegget gro igjen. Og tar heller ikke fram den lilla ullgenseren som ble strikket til meg på folkehøyskolen, for 40 år siden. Men jeg heier på 8. marsdagen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags