Grunn til å bli imponert?

Noen har stått voldsomt på. Brukt tid og innsats som aldri nådde Facebook.

Noen har stått voldsomt på. Brukt tid og innsats som aldri nådde Facebook.

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

SpaltistDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.På tampen av et år. Jeg har gjort meg noen tanker om hvem eller hva som har imponert meg i løpet av året.

Hva skiller seg ut? Hvilke kriterier legges til grunn? Hva skal til?

Selv om vi for syns skyld klapper for hverandre – og oss selv – når vi har en stund, mistenker jeg at flere sjeldnere blir imponert enn vi gir uttrykk for. Det skal noe til å bli imponert.

Blant alle, er det likevel enkelte jeg vil framheve. Noen som imponerer.

Du som leser dette, er blant dem. Jeg kommer tilbake til hvorfor.

Før anmeldte jeg konserter i denne avisen. Fikk flere irettesettelser av lesere. De var ikke imponert. Av meg. En av de irriterte mente jeg måtte la meg begeistre mer. Jeg var for kritisk.

Selv mente jeg det var best å si det jeg mente. Være tro mot egen oppfatning. En motvekt til automatisert applaus for å være i takt med storsalen.

Intensjonen skrev seg fra beundring for folk som tenker selv, bryter mønstre og deler nye impulser. Slike folk er noe å strekke seg etter.

Jeg har aldri blitt imponert av folk som tjener mye penger. Som har feite kontoer eller begrenses i gryn. I bunn av verdiene som oppløfter penger og ting, ligger sjelden noe å beundre.

Jeg har aldri blitt imponert av folks popularitet, titler eller makt. Status og opphøyd fasade. Tillagt – ikke imponerende. Det er hva folk gjør som avgjør. Deres bidrag og motiver. Ser vi etter, leter etter mer enn noe som gagner dem selv, er det ikke alltid grunn til å la seg imponere.

Jeg har aldri blitt imponert av folk med trang til å være best. Først eller sterkest. Jeg imponeres ikke av noe som heves over noe annet etter primitiv målestokk. Fordi det kan telles. Vi bør gå dypere, ha bredere kriterier og våge mer avansert vurdering.

Hva skal så til? Hva skal vi beundre, om vi ser bort fra penger, status og folks eller tings målbare popularitet?

Også i år har Haugesunds Avis intervjuet en lang rekke folk lokalt. Enkelte har imponert meg.

Ingen av dem er på formuetoppen, har sanket premier eller mange likes.

Noen er politikere. Eller engasjerte uten verv. Som bruker av sin tid for fellesskapet. De står for noe, våger å bli upopulære. De har lyttet til andre, reflektert og argumentert. Der målet er forbedring for et flertall. Ikke personlig vinning eller eget jåleri.

Noen er næringsdrivende. Store og små. Som parallelt med investeringer for å sikre arbeidsplasser og drift, driver by- og regionutvikling. Mer enn å sikre egen bunnlinje og gevinst. De har blikk for hva som styrker region, befolkning og lokalsamfunnet de er del av – og avhengige av.

Noen er foreldre eller aktive i lag og foreninger. Folk som gjør mer enn det en må forvente av alle som har egne barn med – eller andre personlige gleder av deltakelsen. Noen har stått voldsomt på, brukt tid og bidratt med innsats som betydde mer enn litt, men som aldri nådde Facebook.

I tillegg har jeg latt meg imponere av syke som ikke klager. Av lærere som inspirerer elever. Av folk som bruker blinklys og har alvorligere saker å kjempe mot enn bompenger. Av hun som stanset mobbingen. Av han som knapt kunne gå på dårlige bein, men som stavret bortover i Djupadalen. Av folk som våger å skille seg ut. Som gir blanke i massens aksept. Som ikke er annerledes for å bli lagt merke til, men lar være å gjøre seg lik andre som hyller og bekrefter hverandre.

Jeg beundrer også deg som leser dette. Fordi du fortsatt leser aviser. Sannsynligvis også bøker. Du er blant dem som vet at kunnskap er nødvendig. For utvikling. Forbedring krever forståelse. Forståelse er nødvendig for innsikt, som igjen er forutsetning for aksept og respekt for forskjeller. De andre.

Uten begeistring for kritikk og inntak av kunnskap, blir du mangelfull. Til slutt neppe imponert av annet enn deg selv.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken