Aldersfascisme for dummies

Ungdom av i dag strever med livet, og det hjelper ikke noe særlig om foreldrene er en gjeng av strebere.Ill.foto: NTB SCANPIX

Ungdom av i dag strever med livet, og det hjelper ikke noe særlig om foreldrene er en gjeng av strebere.Ill.foto: NTB SCANPIX

DEL

SkråblikkI samtaler med ungdomsbarna jeg pleier naturlig omgang med, liker jeg å gjøre meg dummere enn det jeg egentlig er. Det er ofte da man får svar og klarer å sirkle dem inn. I deres øyne foretrekker jeg kjøttkaker i brun saus foran vegetarlasagne med grovhakket basilikum og hjemmelavet brød.

Jeg har knapt hørt om Drake eller Astrid S, og jeg har trøbbel med å skille de to gutta i Karpe Diem fra hverandre.

Men jeg kan gjerne dra noen røverhistorier om Barbra Streisand og Kurt Cobain – med innlevelse.

Jeg sender konsekvent bilde av meg selv via SMS-tjenesten til dem – mens jeg koser meg under Lørdagsjazzen på Høvleriet med ti papirlodd og en raus skål fiskesuppe foran meg på bordet.

Jeg lar være å fortelle dem at jeg har overnattet i okkuperte hus i København, og stiller i stedet kontrollspørsmål med skeptisk mine, ved at de i det hele tatt vurderer å reise til det liberale bohemia på egenhånd. Med en venninne!

Det skal være et skille mellom oss og de yngre. Vi har forskjellige behov, tenker jeg. Gi dem spillerom og de vil etter hvert komme til seg selv og bli selvstendige mennesker.

Når jeg sender et bilde via Snap-chat, legger jeg ved en utfyllende tekst som forklarer situasjonen og stemningen.

Jeg sover middag, holder med Charter-Svein i «Farmen kjendis» og har benstrømper som går over anklene. De himler med øynene, og lurer på om jeg vokste opp på 40-tallet. På Solvang hang vi langt etter, så der har de et poeng.

Som Michael Krohn fra piggtråd-orkesteret Raga Rockers sa en gang i tiden; det er moro å være streit blant freakerne, og freaka blant streitingene. Det er litt slik jeg har det blant kidsa.

Aldersfascisme er ikke bra, og vi må aldri miste oss selv eller noe av det som betyr noe for oss. Men det er ofte et ille syn med voksne mennesker som tar etter unge – fordi de ønsker å henge med i tiden. Motsatt er helt greit.

Og dagens motebilde viser en del 80-talls fashion – blant annet hullete jeans og en bevisst vintage-stil – på unge folk som liker seg i normcore-avdelingen.

Men det betyr ikke at 40-50-åringer skal åle seg inn i alt dette. Vi har tross alt bedre råd og en viss stil å ta vare på.

Men klær er nå en skiftende ting og betyr lite i en større sammenheng. Folk må for all del få gjøre det de vil. Det blir hakket fattigere om vi tenker som dem, og oppfører oss deretter - fordi vi ønsker å være som dem. Ungdom av i dag strever med livet på flere hold, og det hjelper ikke noe særlig om foreldrene er en gjeng av strebere.

For en streber har aldri vært cool. Ikke i noe tiår har en streber blitt ansett som cool. Det ligger i en strebers natur å aldri nå opp.

Og vi rekker sjelden opp til ungdommen, selv om vi liker å tro det. Bevares, de er vanskelige å få tak på. De forteller lite og gjemmer seg vekk på et fascinerende naturlig vis.

Men ikke for hverandre. Det er flere ting i tiden som peker mot at dagens ungdom opplever et sterkere gruppepress enn tidligere generasjoner. Det er tøffere, et mer informativt og et raskere kjør på flere områder for tenåringsungdom. Å bli sett av andre, få bekreftelser, om identitet og mestring.

Det er komplekse saker som foregår der nede i ungdomsavdelingen. Det er ingen grunn til at vi voksne skal late som vi er en del av den.

For vi vil aldri bli det. «Du har ingen adgang/du kommer ikke inn/du er for streit». Og for gammel.

Artikkeltags