Når læreren driver vranglære på Facebook

Hvis jeg hadde publisert konspirasjonsteorier og løgn på Facebook, via min personlige konto, ville du da ha blitt skeptisk til jobben jeg gjør som redaktør? Ville du ha blitt mer skeptisk til Haugesunds Avis om jeg avviste anerkjent vitenskap?

DEL

KommentarDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Jeg håper det. Og jeg tror det.

Vi har ytringsfrihet i Norge, men vi holdes ansvarlig for våre ytringer. Jeg kan ikke vise til ytringsfriheten og forvente at jeg som privatperson kan legge ut ting uten at det påvirker oppfatningen av min yrkesutøvelse.

Hva tenker du om lærere i denne sammenheng? Kan de legge ut hva de vil uten at det påvirker jobben? Eller kan de bli oppfattet som uskikket på grunnlag av sin oppførsel i sosiale medier?

Jeg vet om en lærer i grunnskolen på Haugalandet, som legger ut ting som ikke er sant. Og ting fra grupper som man kan hevde har en samfunnsskadelig agenda. Jeg kjenner ham ikke personlig.

Etter å ha fulgt med på strømmen av konspirasjonsteorier og nasjonalistisk surr (iblandet gode og interessante artikler), har jeg tenkt: Han der bør ikke være lærer. Etter å ha hatt dialog med ham, er jeg ikke så sikker. Men slike problemstillinger kommer vi til å få flere av, og jeg er usikker på om arbeidsgivere vet hvordan de bør håndteres.

Også lærere har selvsagt lov til å være prinsipielt imot innvandring, men hvor mye kan du spre av nasjonalistisk og innvandrerfiendtlig propaganda før det er et problem – ikke minst om vedkommende har elever med utenlandsk opphav? Hvordan blir elev-lærer-foreldre-forholdet? Kan en lærer som på Facebook kan oppfattes til at han vil forby islam og ser muslimer generelt som terrorister på jakt etter verdensherredømme, være en trygg lærer for muslimske barn? Jeg tviler.

Er det noe som er viktig, er det at våre barn og unge lærer seg kildekritikk. Da er det svært problematisk at lærere går offentlig ut til et tusentall «venner» og beviser at de enten ikke har begreper om hva kildekritikk er – eller at de ikke bryr seg om hvorvidt noe er sant eller løgn, så lenge det nører opp under deres brennende og forvridde verdensbilde.

Jeg sjokkeres ikke lenger av at folk uten utdanning eller selvkritisk sans legger ut grundig tilbakeviste idiot-bevis mot klimaendringer og livreddende vaksiner, men er det ok at en lærer ikke aksepterer mye og viktig anerkjent vitenskap, men sluker rått alt som støtter eget syn? Kan slike folk undervise ungene våre?

Hadde den nevnte mannen vært lærer for mine barn, hadde jeg tatt slike ting opp med skolen. Kommer hans holdninger og feilaktige oppfatninger fram i timene?

Jeg har altså spurt ham. Hyggelig og høflig svarer han at han i skolesammenheng er profesjonell og holder seg til lærerplanen og lover og regler. Jeg har ikke grunn til å tvile på det. Læreren forteller at han forsøker å sjekke informasjonen han deler, men mener det er en utfordring hvem som eier sannheten. Det er jeg enig i, men noen ganger er noe bare helt faktisk feil.

Mannen er sunt kritisk til etablerte medier, og følger mange alternative kilder. Der mener jeg han imidlertid er hårreisende ukritisk – og bruker andre useriøse aktører som bekreftelse for løgnaktige kilder.

Læreren forteller at han én gang har fått refs av skoleledelsen for noe han delte. Noen få ganger har han slettet ting fordi folk gjør ham oppmerksom på at innholdet er feil. Da sjekker han litt videre.

– Jeg ønsker ikke å poste ting som ikke er sanne, men ønsker at flere sider av en sak belyses. Kildekritikk er nødvendig, men utvalget av kilder som anses som troverdige er for smalt, skriver læreren i vår lille chat.

Det er fornuftig, meg jeg mener altså at han har tatt det steget for langt. Altfor langt. Det han kaller en gravende journalist, mener jeg er en konspirasjonsteoretiker.

Læreren mener det er på privat basis at han benytter seg av «ytringsfriheten vi ennå har her i landet». Kommunen han er ansatt i har en annen oppfatning av slikt. Ansatte og folkevalgte oppfordres til å være aktive på sosiale medier, men det understrekes at de er representanter for kommunen også når de ikke er i rollen som ansatte eller folkevalgte. Man skal ha en løpende refleksjon om hvordan budskapet oppfattes av andre, som kan ha vanskelig for å skille mellom lærer og privatperson, påpekes det.

Dette tenker jeg lærere bør legge vekt på. Dette også:

«Hatefulle ytringer og sjikanerende karakteristikker av enkeltpersoner skal ikke forekomme fra verken ansatte eller folkevalgte. Man skal også være seg bevisst at dersom man «liker» slike ytringer fra andre, så signaliserer man også støtte til dem.»

Så om en lærer liker og deler artikler fra nasjonalistiske eller rasistisk funderte nettsider, oppfatter kommunen dette som støtte til disse. Det betyr ikke nødvendigvis at vedkommende skal stoppes fra å ytre seg – men det kan hende vedkommende plutselig er uskikket til jobben sin. Eller, for å ta konspirasjonstanken videre: Kanskje hen er den eneste som er skikket.

Som sagt, dette er problemstillinger arbeidsgivere bør tenke gjennom.

Ha en fornuftig, kildekritisk helg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken