Læreren sier rett ut til eleven at han aldri kan bli bedre. Ordene gir gutten lærdom for livet.

Tallenes tale: Mattetimene glemmer aldri. I hvert fall ikke dem som hamrer inn nederlagenes multiplikasjon. Nådeløse brøker og ligninger som tar nakkegrep og klapser altfor hardt i bakhodet, uten logisk forklaring. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Tallenes tale: Mattetimene glemmer aldri. I hvert fall ikke dem som hamrer inn nederlagenes multiplikasjon. Nådeløse brøker og ligninger som tar nakkegrep og klapser altfor hardt i bakhodet, uten logisk forklaring. Illustrasjonsfoto: Scanpix

Artikkelen er over 6 år gammel
DEL

Mattetimen går mot slutten. Det er bare å legge to og to sammen. Skal denne eleven opp fra nivået under middels må det skje underverker.

Ingen tror det vil skje. Læreren har åpenbart sluttet å håpe. Gutten er en kvisete og vaklende 14-åring som ikke vet hva han bør ha håp om. Han ønsker mest av alt at tallene løser seg opp og forsvinner i det blå.

olaisen
Arnstein Olaisen, debatt- og kulturredaktør

Underverkene uteblir. Dette er ingen religionstime. Ikke et fag hvor en på ungdomsskolenivå kan holde ut og klare seg uten særlige anstrengelser, og så dra rett inn i livets ubegrensede mystikk i storefri.
Stryke ut, kanskje glemme alt like etter. Særlig det uforståelige. Ta fatt på blanke ark i neste. Engelsk, kanskje. Who cares.

Mattetimene glemmer aldri. I hvert fall ikke dem som hamrer inn nederlagenes multiplikasjon. Nådeløse brøker og ligninger som tar nakkegrep og klapser altfor hardt i bakhodet, uten logisk forklaring.
Hvordan skjønne tall, de merkelige måtene å røre dem sammen på, har gutten betrodd seg selv. Ofte i mørket på gutterommet etter leggetid, mens den verste frykten for neste dags regnskap ennå er talløse timer unna.

Visst har han prøvd. Gjort mange forsøk. Det er bare for mange mørke hull, for mange røde streker. I sum ikke til å forstå.
Slik blir også denne timen. Men før det ringer ut skal både lærer og elev komme til et punkt ingen av dem har regnet med. Til en erkjennelse mer lærerik enn noen av dem aner. I hvert fall for én av dem.
Men ennå er situasjonen uavklart. Utrivelig og nedbrytende. Slitasjen mellom lærer og elev har vokst seg merkbar.

Læreren har nok lenge sett svakhetstegn. Likevel vært profesjonell og ikke vist irritasjon. Bortsett fra at gutten må ha merket at han aldri blir spurt, selv når hånda er oppe.

Læreren stopper sjelden opp ved pulten når 14-åringen ber om hjelp fordi han ikke forstår, noe som skjer ganske ofte. Uten å vite det selv er eleven blitt en plageånd. Masekopp. Du kjenner typen.

Til slutt svarer læreren at «beklager, du har nok brukt opp kvoten din». Et språk eleven skjønner. Lett å finne seg i. Det er jo sant, og forståelig. Eleven slutter like greit å spørre.

Norsktimene går greit. For 14-åringen er de så lette at det blir kjedelig. Men de vekker samtidig en lengsel om at etter ungdomsskolen, bare vent, etter tre års evighet, er det videre til gymnas. Spranget framover.

Men da må Ng unngås på neste matteprøve. Opptakskravene kjenner eleven til. Manner seg derfor opp, rekker opp hånda i neste mattetime, og spør, uten kvote, læreren om hva som skal til for å bli bedre i matte. Svaret kommer kontant:

«Beklager, du kan nok aldri bli bedre».

14-åringen tar imot. Får endelig regnestykket til å gå opp. Jeg vet hvordan han reagerer og tenker. Den gutten var meg.
Uten å skjønne noe av det, før mange år senere, fikk jeg den dagen, i mattetimen, fra en lærer jeg ikke anser som annet enn oppriktig, kjennskap til hvor sterk påvirkning en gitt oppfatning kan ha for utviklingen av en annen persons selvbilde og vilje til utvikling.

Læreren ga meg ikke dårlig selvtillit, men avklarte situasjonen. Jeg slo meg til ro med at jeg ikke var god nok, ferdig med det, og sluttet å anstrenge meg for å bli bedre. Likegyldigheten tok regi.
Det viktigste jeg lærte av denne skoleansatte, var at en autoritet, personlig og faglig, kan ha makt og påvirkningskraft sterk nok til å spre begrensningens bedøvende kraft.
Tilbakemeldingen var ikke et slag i fjeset. Ingen skuffelse eller noe jeg gikk rundt og var lei meg for. Den var heller en gedigen lettelse.

Jeg var ikke god nok. Det var greit nok. Jeg var ikke lenger en uavklart plageånd. Behøvde ikke anstrenge meg mer. Slapp å svette. Følte meg oppmuntret til å gi opp.
Nå var det bare kvisene igjen.

Gymnaset slo opp dørene. Det gikk som det måtte: Obligatorisk matte avslørte raskt hvor alvorlig kunnskapsmangelen var. Det bar rett til ekstraundervisning på kveldstid.
Der fikk jeg nok en virkningsfull erkjennelse fra en mattelærer. Men nå fra en nylig pensjonert som så ganske annerledes på saken. Og meg.

Jeg husker han sa etter første time: «Før jul skal du være blant de beste i klassen. Vi skal bare tette noen hull først.»

En høst med iherdig jobbing. Pensjonisten fikk rett. Tallkarakterene til jul og sommer var knapt til å tro. 14-åringen, som nå var blitt 16, måtte justere selvbildet vesentlige hakk.

Jeg lærte mer enn matte den høsten og våren. Skjønte verdien av hardt arbeid. At innsats lønner seg, og alt det der. Men mest av alt: Jeg innså hvor effektiv motsatsen til begrensningens kunst kan utfolde seg. Hvor mye det har å si å vende blikket mot mulighetene, ikke la seg stanse av noen som sier at det ikke vil gå.

Siden den gang har jeg vært overbevist om at en person – du og jeg – kan lære og få til hva som helst. Det handler ikke om pluss og minus, men om tid, lyst og vilje.

Siste time med pensjonisten. Jeg betrodde ham opplevelsen fra mattetimen på ungdomsskolen. Han kommenterte den ikke. Smilte bare litt, og sa etter lang taushet:

«Hvis du ber et lite barn tegne en gris, vil barnet første gang rable kruseduller. Da skal du si at grisen ble fin. Neste gang barnet tegner, vil det samme skje. Men fortsett å si at grisen ble fin. Uansett. Igjen og igjen. Barnet, og kun barnet, ser sin egen gris hele tiden. Sier du at det ikke ligner en gris, slutter barnet å tegne. Men en vakker dag, hvis barnet har tegnet gris etter gris, stadig oppmuntret og uten grunn til å tvile på seg selv, vil alle kunne se grisen. Og den vil ikke være til å ta feil av».
God helg.

Artikkeltags