Sitter vi alle i luksusfellen nå?

PRIVATØKONOMI I KRISE: Bør jeg bruke mindre penger nå? Ruste meg til langvarig økonomisk beleiring?

PRIVATØKONOMI I KRISE: Bør jeg bruke mindre penger nå? Ruste meg til langvarig økonomisk beleiring? Foto:

Det er ulvetider. Pengene renner ut og gode råd er dyre.

DEL

MeningerBETRAKTNING: Krisen er et faktum. Vi snakker korona og kroner.

I de tusen hjem, i bedrifter og over hele verden gjør man opp regnskap nå. Det telles, måles og vurderes. Kurser og børser er i fall. Frykt og bekymring i jevn stigning.

Mange tanker svirrer. Blir jeg syk? Er jeg syk? Har jeg nok penger? Jobb? Sitter jeg i saksen?

Du og jeg måler temperaturen på privatøkonomien. For noen uker siden så alt trygt og friskt ut.

Varslene om hva som var i ferd med å skje, kom ikke over natten. Men den store bølgen av erkjennelse av krise her til lands bredte seg til hver en krok da statens ledelse lot alarmen gå.

Regjeringen har tatt drastiske grep for begrensning med den ene hånden. Iverksatt tiltak for bedring med den andre.

Helsemessig og økonomisk.

Følgene har ikke latt vente på seg. Liv teller mest. Heldigvis lar vi helse komme først. Vi kan bare håpe på minst mulig skade, så få tragiske utfall som mulig.

Penger betyr ikke mye når det er spørsmål om liv.

Men det er garantert ikke lett for alle tusen som sliter med pengene nå.

Noen du kjenner og mange av de andre opplever økonomisk krise. Folk som allerede er permittert. Alle som står i fare for å bli det.

Det gjelder mange av oss, på sikt, om denne doble krisen varer lenge.

Lokale banker melder at de ringes ned av fortvilte kunder.

Folk har nærmest over natten gått fra en trygg tilværelse med god inntekt, til plutselig å være i en situasjon der den trygge kanalen for påfyll er i ferd med å tørke bekymringsfullt inn.

Bankene forteller at de hjelper med det de kan.

Først og fremst avdragsfrihet i en periode. Noen får lavere rente. Små- og mellomstore bedrifter kan få lån og redde kritisk bortfall av likviditet.

Norges Bank har reagert resolutt med rentereduksjon. Det virker som om mange krefter i samfunnet nå gjør alt som skal til for å unngå at hullet i skipet skal slippe inn mer vann enn vi klarer å øse ut.

I mellomtiden stilles hver og en av oss på økonomisk prøve. Vi må finne ut hvordan vi skal holde oss flytende.

Klarer vi det? Sitter vi alle i luksusfellen nå?

I et av verdens rikeste land, brer det seg i disse dager en bølge av bekymring for penger.

Mange spørsmål reiser seg. Bør jeg ha en større bufferkonto nå? Hvorfor sparte jeg ikke da jeg hadde sjansen?

Arnstein Olaisen, journalist

Arnstein Olaisen, journalist Foto:

Hva med pensjonen min? Hva med alt jeg har betalt for til årets sommerferie, i selveste Italia til og med? Er de pengene tapt?

Hva med forsikringene mine?

Bør jeg bruke mindre penger nå? Ruste meg til langvarig økonomisk beleiring? Selv om lokalt butikk- og næringsliv er i knestående som følge av at jeg og andre kunder uteblir?

Hva med aksjefondene mine? Alt jeg har spart og investert der, som nå er forduftet? Det som skulle være gullbarrene mine?

Bør jeg selge meg ut før det blir verre? Eller følge rådene om å sitte stille i båten?

Er det nå jeg bør kjøpe nytt hus? Men vil jeg få solgt det gamle?

Gode råd er dyre. For tiden dyrere og mer betydningsfulle enn vi trodde de ville bli for bare uker siden.

Jeg er ikke økonom eller finansrådgiver. Verken kan eller har konsesjon til å gi råd. Men mitt ringe syn på situasjonen skal du få.

Jeg er ganske sikker på at ingen risikerer livet som følge av den økonomiske krisen. Her til lands. Den er brutal som bare det. Reduksjon i levestandard kan ta midlertidig knekken på tilværelsens harmoni og tiltakslyst, på drømmer og ønsker, men neppe liv.

Krisen kan føre til at du permitteres eller mister jobben. Inntekt og kjøpekraft reduseres. Men i de fleste tilfellene vil folk fortsatt ha penger til mat, varme, tak over hodet og Netflix.

Krisen er ikke rettferdig. Flaks og uflaks innen utdanning- og yrkesvalg gir nå utslag. På samme måte som virus-smitten ikke skiller mellom fattig og rik, er det heller ingen jevn fordeling eller rettferdig utvelgelse av hvem som får størst belastning av den økonomiske børen.

Det vil si: Når det gjelder penger, vil nok enkelte som inntil nå har valgt å leve over evne og ta høy risiko i både lån og forbruk, måtte betale dyrere for de glade og bekymringsløse dagene vi har tatt farvel med nå.

Jeg tror, om aldri så brutalt, vi kan lære noe vesentlig av denne økonomiske krisen. Når mønstrene er brutt, vil det etter hvert danne seg nye.

På sikt vil de som har mistet jobbene sine finne nye.

Virksomheter vil startet opp igjen, ansatte komme tilbake i jobb, men må kanskje tilpasse seg en ganske annen verden enn før krisen.

Jeg har ennå ikke lest en eneste analyse eller kommentar fra finanshold som ikke slår fast at dette kommer til å gå bra. Krisen går over. Det vil bli bedre tider. Vi vet bare ikke når, helt ennå.

Det samme vet jeg jo står skrevet i historiebøkene.

Alle krisene vi har hatt og verden har kommet seg gjennom, er ikke få. Alle apokalyptiske endetidsvisjoner som med tiden ble pakket pent vekk, av våre forfedre og -mødre, er det ennå ikke for sent å lære av. Det er på høy tid, vil jeg heller si.

Vi har det tøft nå. Mest sannsynlig blir vi sterkere av det. Noe av det viktigste vi tar med oss videre, tror jeg, sånn rent økonomisk, er de gode og dyrekjøpte erfaringene fra å ha stått i en så durabelig krise.

Justeringer ned til et bærekraftig nivå, muligens. Kanskje til og med en jevnere og mer rettferdig fordeling, kan vi håpe på.

Ingen trær vokser inn i himmelen. Har vi ikke lært det før, kan det hende vi endelig forstår ordtaket «å sette tæring etter næring». Det å ikke bruke mer penger enn man faktisk har mulighet til.

Det finnes hjelp å få, men alle skader kan ikke repareres. Da stilles det krav til oss alle om å se etter nye og bærekraftige muligheter. Det blir den enkeltes og samfunnets felles utfordring i tiden som kommer.

En krise som dette, vil i sum og til slutt gjøre oss mye bedre i stand til å takle alle krisene som venter oss der framme.

For vi kan være trygge på at dette ikke er den siste.

Vi skal også glede oss over muligheten til å investere i aksept av at de som har det tyngst og verst nå, skal få mest hjelp.



Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags