Gå til sidens hovedinnhold

Skal Sveits være vår nødutgang?

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Åpent brev til helse- og omsorgskomiteen

Det har, gjennom en del innslag i media den siste tiden vært både personlige historier og meningsutvekslinger rundt behov og ønske om legalisering av aktiv dødshjelp i Norge.

Temaet er selvfølgelig vanskelig og komplekst og rører også ved hele vårt følelsesregister på så mange måter, men jeg etterlyser fortsatt en åpen reell debatt som belyser en del fakta knyttet til temaet i sin helhet.

Som våre folkevalgte representerer dere oss angående saker knyttet til helse og omsorg, men på dette feltet, med unntak av Frp, arbeides det tydeligvis mot folkeopinionen. Dere vet også at tre fjerdedeler av den voksne befolkningen for lengst har uttalt seg positivt til legalisering av aktiv dødshjelp.

Det undrer meg stort at dere totalt neglisjerer og fortsatt inntar en så passiv, handlingslammet og unnfallende holdning til tema, til tross for de svært alvorlige konsekvensene dette har for en del av alvorlig syke og svært lidende pasienter. De som ikke får tilstrekkelig smertelindring gjennom ordinær palliasjon, og har en totalt uutholdelig tilværelse i et smertehelvete døgnet rundt.

Forsvarlig legeetikk, skråplanseffekten, undergraving av hele omsorgsbegrepet, drap på statens regning, sorteringssamfunn, livstretthet, byrde-følelse, vulgaritet knyttet til sammenligning med dyr, mangel på nok kunnskap er ofte gjentakende argumenter mot legalisering.

For å ta det siste først. Det finnes i dag tilgang på godt dokumentert litteratur basert på tung faglig kunnskap innen feltet bl.a. fra leger, psykiatere, professorer, forskere og filosofer som nyanserer mange aspekter rundt dette. Dessuten har Foreningen Retten til en verdig død arbeidet utrettelig med tema gjennom flere tiår og hatt dyktige og høyst fagkompetente foredragsholdere på de årlige verdighetskonferansene.

Senest konferansen sist høst, hvor noen få av dere også var representert, hørte vi fremragende innlegg fra ovennevnte aktører som innehar svært god helsefaglig kompetanse og innsikt.

Hva skråplanseffekten angår, skal den visstnok være en truende risiko for utgliding av hvor grensene settes i det enkelte tilfelle. De land som har legalisert aktiv dødshjelp har alle utarbeidet sine egne modeller for hvordan det praktisk skal gjennomføres og de fleste har kriterier basert på f.eks. terminal sykdomstilstand, krav om beslutningskompetenthet, fravær av psykisk lidelse eller depresjon bare for å nevne noen.

Det er for øvrig kun Sveits som bistår hjelp til utlendinger.

For ordens skyld – legene i Sveits tar IKKE liv.

Jeg mener at vi nå, etter hvert, med all vår erfaring og kunnskap, må kunne evne å sette sammen et tverrfaglig kompetanseteam, med pasienter og pårørende sterkt representert, hvor alle etiske, moralske, juridiske og helsefaglige aspekter rundt tema blir forsvarlig ivaretatt.

Det er også på høy tid at det vises tillit til at vi selv faktisk besitter den aller beste kunnskap hva vårt eget verste eller beste angår, og kan trekke riktige beslutninger på vegne av oss selv i egne liv. Også verdighet rundt egen død.

Når det gjelder undergraving av hele omsorgsbegrepet, blir argumentet for meg fullstendig satt på hodet.

Jeg kan ikke se en større omsorgssvikt enn å stå som passiv tilskuer til at noen skal bli nødt til å pines i hjel i mangel på hjelp og bistand når alle smertelindrende tiltak forgjeves har vært nytteløse i lang tid og all profesjonell hjelp har kommet til kort. Også den høyeste ekspertise innen palliativ behandling.

Ja, palliasjonsbehandlingen i helsetjenesten har sikkert forbedringspotensial, og en skal være varsom med å definere smerte, men av erfaring våger jeg likevel påstanden om at det finnes en egen liga – en hjerteskjærende og ytterst fortvilt tilstand av ekstreme smerter noen faktisk må gjennomleve. Til det uutholdelige.

Hvert minutt, hver time, hver dag, natt, uke, måned. Bønnfallende rop om hjelp. For meg, en urovekkende og traumatisk konsekvens av dagens helsepolitikk.

Tenk at det er legalt å pines til døde. I Norge. Fortsatt.

Det er høyst urovekkende at det ikke lyttes til syttifem prosent av befolkningen som mener dette bør endres.

Argumentene som sorteringssamfunn, livstretthet, drap på statens regning, byrdefølelse faller nærmest på egen urimelighet.

Vulgariteten i å trekke paralleller til dyr stiller mange seg uforstående til. Vi har lenge hatt lovfestede regler for dyrevelferd. Heldigvis. Det er straffbart å la dyr lide. At det er akseptert angående oss, blir jo paradoksalt, hårreisende respektløst.

Fellesnevneren er lidelse uavhengig av hva man er.

Vi har dessverre svært dystre selvmordstall år etter år og jeg registrerer stadig at de utelukkende relateres til psykisk helse. Psykiatrien har åpenbart store oppgaver og mye ugjort angående forebygging rundt selvmord, men vi må ta innover oss det faktum at bak disse tragiske tallene også finnes mange tilfeller av stor fortvilelse knyttet til fysisk sykdom.

De fleste som drar til Sveits har ofte et eller flere selvmordsforsøk bak seg.

Vi eier alle vår kropp. Vi eier våre liv. Men døden, den har, i ytterste konsekvens, helsemyndighetene forbeholdt seg råderett og myndighet over. Til «vårt eget beste».

For min kjæres vedkommende var ikke reisen til Sveits sist sommer et valg. Men et definitivt MÅ.

Alle kampene i helsevesenet i forkant, ekstra belastningen både forberedelser og ikke minst reisen påfører pasient og oss pårørende, samt den store økonomiske konsekvensen dette har (vi snakker høye summer og sekssifrede tall) er ikke engang nevnt.

De er et kapittel for seg.

Disse gripende enkelthistoriene som gjør inntrykk. De færreste blir omtalt i media. De er ikke unntak. De er normen. Nå må de bli hørt.

Bak ethvert selvmord befinner det seg en unik tragisk enkelthistorie. Vi består jo alle sammen av enkelthistorier med vond eller god bagasje.

Samtidig ønsker jeg å rette en stor og varm takk til Kari Kjønaas Kjos for flott, reflektert og respektfullt innlegg på verdighetskonferansen i oktober -20.

Måtte resten av komiteen også slutte seg til den samme respekten for menneskeverd, empati og verdighet. Tiden er for lengst overmoden.

Eller mener dere virkelig at disse hjerteskjærende fortvilte nødropene ikke er forankret i fakta og fortsatt skal skyves under teppet som ikke-eksisterende?

Skal Sveits skal være vår nødutgang til hjelp, lindring og verdighet i et ytterst fortvilt smertegrep?

Kommentarer til denne saken