Skråblikk på haugalendingen – vurdert av en innflytter

Av

Betraktninger fra en innflytter etter seks måneder på Haugalandet

DEL

Vinteren 2013 ødela jeg en MacBook under en studentfest i Bergen. Årsaken til skaden var at undertegnede på svært klønete vis presterte å miste en halvliter med Hansa Pils (du vet, den billigste varianten i grønnfarget boks) over tastaturet på MacBooken idet jeg forsøkte å bytte sang inne på musikkstrømmetjenesten Spotify.

Eieren av MacBooken var naturligvis ikke nevneverdig imponert da skadeårsak og skadeomfang ble fastlagt. Jeg hadde knapt noe å forsvare meg med. Jeg forsøkte meg likevel på en småoffensiv tilnærming og bedyret at skaden oppsto fordi jeg var desperat etter å skåne festdeltakerne fra flere av de utdaterte popsangene som hele kvelden igjennom hadde dundret over høyttaleranlegget.

Jeg serverte attpåtil påstander om at jeg handlet i nødverge og dermed måtte fritas for all skyld. Eieren av MacBooken var fremdeles ikke nevneverdig imponert, heller ikke av at jeg trakk kvaliteten på spillelisten hennes i tvil. Det hele endte med at jeg la meg flat og innrømmet både skyld og erstatningsansvar. Jeg sa imidlertid ingenting om at jeg på dette tidspunktet var en fattigslig student og omtrent like søkegod som en gjennomsnittlig deltaker på TV-programmet Luksusfellen.

Seks år etter denne fadesen ble jeg – mot alle odds – gift med eieren av MacBooken. Det å ødelegge denne kostbare maskinen viste seg altså som et realt lykketreff! Historien blir heller ikke dårligere for min del av at vi fremdeles ikke har gjennomført erstatningsoppgjøret for skadene som oppsto kvelden vi først møttes. Dessuten har jeg for lengst fortalt min kone at erstatningskravet hennes har bortfalt på grunn av foreldelse.

Min kone har sitt opphav i Haugesund, nærmere bestemt på Solvang. Og da vi høsten 2019 besluttet at 10 års «utenbyskap» i Bergen fikk være nok, så falt valget av nytt bosted naturlig ned på Haugesund. Med «naturlig» mener jeg at «kånå» bestemte at det måtte bli slik.

Her forleden markerte vi seksmånedersjubileum som «haugalendinger». Og som fersk tilflytter føler jeg en viss trang til å gi en statusrapport.

Jeg har i perioden gjort meg de følgende betraktninger:

● Rundkjøringer, blinklys og trafikkflyt er temaer som tilsynelatende ikke inngår i opplæringen ved byens trafikkskoler. Særlig rundkjøringer med flere felt synes å være en utfordrende nøtt å knekke for haugalendingene. Videre synes det å eksistere en generell motstand mot trafikkoppførsel som kan bidra til god trafikkflyt. Blinking til venstre før man kjører inn i en rundkjøring er eksempelvis en gedigen styggedom som må unngås for enhver pris. Slik blinking er jo ikke engang påbudt. Og skal man først finne på noe så utenkelig som å bruke blinklys i nærheten av en rundkjøring så skal man jo blinke ut av rundkjøringen, ikke inn!

● Konkurransen for å avgjøre hvem som er mest mann – hvem som er selve alfahannen – har antatt en interessant form på Haugalandet. Mens middelaldrende mannfolk i byer som Oslo og Bergen måler krefter i konkurranser som Birken og Stoltzekleiven Opp, så har haugalendingen tatt til fjordene og hummerfisket for å uttrykke og sammenligne sin manndom. Både antallet hummer og størrelsen på hummerne har betydning for konkurransens utfall. Vinneren kåres etter en konkret helhetsvurdering hvor hummernes størrelse gjerne vektlegges mer enn antallet fiskede hummer. De ulykksalige menn som kommer skjevt ut fra hoppkanten de første dagene i oktober (dvs. de stakkarene som ikke fikk innvilget søknaden om fri eller ferie den første uken i oktober) og som dermed faller langt bak i konkurransen, tyr gjerne til unnskyldninger som at de enten (a) er utsatt for tyvfiske, (b) at de måtte slippe flere hummere fri fordi de ikke innfridde de lovpålagte minstemålene eller (c) begge deler.

Personlig er jeg stor tilhenger av haugalendingenes metode for å teste og måle manndom. Ja, jeg er såpass fascinert at båtførerkurs allerede er bestilt. Jeg har også forespurt svigerfar om tips til gode fiskesteder. Forespørselen ble blankt avslått. Begrunnelsen for avslaget var at det har «konkurransemessig betydning å hemmeligholde» slike sensitive opplysninger. Ikke har jeg båt, heller. Og utsiktene til å få låne svigerfars båt i oktober måned virker også å være ganske dårlige. Så det blir vel fort et såkalt «nasafisje» (om jeg bruker uttrykket rett?) på meg.

● I Haugesund kan man møte sine store barne- og ungdomshelter i helt dagligdagse situasjoner. Allerede den første uken i Haugesund traff jeg på selveste (ja, her må det faktisk benyttes et såpass sterkt ord som «selveste») Trygve Nygaard på Rema 1000. Vi fikk øyekontakt og utvekslet høflige nikk. Jeg ble helt betatt og fullstendig «starstruck»! Idet han hadde passert meg var det like før jeg snudde meg, hevet armene i en stor «V» over hodet og brøt ut i full sang med strofen «Trygve, Trygve Nygaard, komme ifra Haugesund, spele for Viking, Trygve, Trygve Nygaard!». Jeg beit det heldigvis i meg. Trygve, Trygve Nygaard var med på Viking-laget som slo Chelsea ut av UEFA-cupen i 2002, og han scoret et fantastisk matchvinnermål mot Austria Wien og sendte med det Viking inn i UEFA-cupens gruppespill tilbake i 2005. For en deilig mann du er, Trygve, Trygve Nygaard!

● I Haugesund, nærmere bestemt Sveiven i Skåredalen, har det tilsynelatende vært avholdt et lite kringkastet VM i den stadig mer populære grenen kalt «bygg et gedigent funkishus». Jeg oppdaget Sveiven ved en tilfeldighet (les: jeg kjørte feil) og fikk et solid hakeslepp da denne fantastiske åsen åpenbarte seg foran øynene mine for første gang. Gaten er så herlig unorsk med sine totalt ubeskjedne og ekstravagante villaer. I Sveiven praktiseres verken jantelov, beskjedenhet eller klassisk vestlandsk moderasjon. Gaten må da være helt unik, også i nasjonal sammenheng. Nå forstår jeg også hvorfor strofen «og fra Skåredalen, der alle sossane bor (…)» var inntatt i en av supportersangene som ble spilt på Ullevaal stadion under cupfinalen tilbake i desember. Hvem vant egentlig den der cupfinalen nå igjen?

● Boligkonseptet «leilighet» er populært på Haugalandet (bortsett fra i Skåredalen, så klart). Det bygges leiligheter over en lav sko. Som jurister flest er jeg ikke spesielt god med tall, men tror likevel jeg har rett i at det neppe er befolkningsmessig grunnlag for alle disse nye leilighetene. Mens den jevne beboer i Bergen er desperat etter å bytte ut leiligheten med noe som minner om et hus – om så bare et lite, slitent rekkehus – så virker haugalendingen å være desperat etter det motsatte. Her på haugen er det om å gjøre å bytte ut enebolig med hage til fordel for en leilighet med betongaltan, heis og fast parkeringsplass i garasjeanlegget. Det skal visst være så enkelt å bo i leilighet, sies det. Det er jo mindre å holde, sies det også. I tillegg er det folk som sier at det er så «sytalaust» med leilighet (hva nå enn det betyr?). Leilighetsbygget skal aller helst ligge til Karmsundet, slik at man sikres mest mulig skodde og nordavind. Men det kan også ligge midt oppi en fotballstadion. Utvalget er stort og ethvert behov kan dekkes.

● Den viktigste observasjonen jeg har gjort meg i denne seksmånedersperioden er imidlertid at haugalendingen er befriende folkelig. På Haugalandet er det liten forskjell mellom Jørgen hattemaker og Kong Salomo. Folk oppleves som uformelle og imøtekommende. Og svært mange besitter den karakteristiske, vestnorske driftigheten som er avgjørende for å opprettholde et levende samfunn og et velutviklet næringsliv med høy aktivitet.

Dette lover godt for fortsettelsen. Rapport slutt.

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken