Gå til sidens hovedinnhold

Skuffet, utrolig skuffet

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Før pinsehelgen fulgte jeg spent med på hva som kom fram på regjeringens pressekonferanse. Som for alle andre så har også mitt liv blitt påvirket av pandemien. Stå på, vær tålmodig, hold ut, bli med på dugnaden, ta en for laget er strofer som svirrer i hodet mitt. Å ja, jeg prøver det beste jeg kan. Gjennom pandemien har vi måttet besøke min mor og svigerfar på trappa, når annet ikke var lov. Jeg spiller ikke lenger i korps, går ikke ut på konsert eller arrangementer, eller besøker ikke vennene mine. Kontakt med venner og familie gjøres gjennom telefon og jeg har vært MYE sammen med min lille flokk. Dette er det nok mange som kjenner seg igjen i, og mange har hatt det på samme måte som oss.

Det er likevel en gruppe jeg mener har det verre enn mange andre gjennom denne pandemien. Dette er tilnærmet en usynlig gruppe og det er våre sjøfolk. Hva har disse måttet tåle gjennom pandemien? Jeg kjenner flere i denne gruppen, og jeg er gift med en sjømann. Derfor uttaler jeg meg om hvordan tiltakene berører sjøfolkene våre og familiene deres.

Ser vi litt rundt oss her i distriktet, så har vi store rederier i vårt nærmiljø. Solstad, Eidesvik, Knutsen og Østensjø for å nevne de største. Naturlig er det da også mange sjøfolk i distriktet som har sitt virke på båter for de nevnte rederiene. I tillegg har vi tilbud om maritim utdannelse her lokalt og Sjøfartsdirektoratet er også lokalisert her. Distriktet har også lange tradisjoner i sjøfart og fiske så sjøen er en naturlig utdanningsvei for unge herfra.

I pandemiens først fase var det mange sjøfolk og deres familier som ikke visste når sjøfolka skulle komme hjem. Det var umulig å komme til havn mange steder i verden og det var heller ikke reisemuligheter med fly. I denne perioden var det mange, meg selv inkludert, som var redde for å få denne skumle sykdommen. For min sjømann som i denne perioden skulle kommet hjem i god tid før påske, så ble det en 10-ukers tur istedenfor fem uker. Jeg vet om mange andre som har hatt flere måneder ekstra ute på båt i denne perioden. Dette var mens andre familier satt samlet. Alle var redde, men mange hadde flokken samlet. Vi satt da som familie og tenkte på: Hva om en av oss blir syke, klarer han å komme hjem da? For meg var tanken kvelende. Jeg i 50-årene tenkte at jeg kan nok lett få denne sykdommen og havne på sjukehus. Hvem skulle da være støtte til mine barn? En far «svirrende» rundt i Middelhavet i påvente av mannskapsskifte? Uff, det er ikke til å tenke tilbake på. Heldigvis gikk det greit for oss og vi har også kommet gjennom de neste seilingsperiodene på en ok måte, selv om sjømannen har blitt testet, vært i karantene, sittet i isolasjon på hotell osv.

Det som gjør at jeg går til det skritt å skrive mitt første leserinnlegg er en stor skuffelse knyttet til den siste utviklingen. Nå er det innført karantenehotell ved hjemkomst fra land utenfor EU/EUS-området og dette ble før helgen videreført slik jeg leser det på regjeringens sine nettsider. For vår familie er tallenes tale slik: på en turnus med fem uker på og fem uker av, altså 70 dagers turnus totalt, vil min sjømann være 53 dager borte og 17 dager hjemme. Det er en uholdbar situasjon for min sjømann, for oss som familie og for rederiene. Hvem har slike ordninger i dag? Hvordan skal hverdagslivet gå rundt for familiene? Tenk på de som har små unger hvilken belastning det er å være alene med ansvaret så lenge!

Utbrudd knyttet til innreise ble en stor sak også lokalt for en tid tilbake. Gjestearbeidere som ikke overholdt karantenebestemmelsene og bedrifter som opplevde smitteutbrudd som kunne knyttes til gjestearbeidere fra utlandet. Som oftest var dette innreise fra land innenfor EU/EUS-området.

Så hvorfor er det våre sjøfolk som skal i karantenehotell ved hjemkomst?

Min skuffelse nå retter seg mot flere:

  • Regjeringen som behandler sjøfolka på denne måten. Hvorfor ikke opprettholde ordningen med hjemmekarantene ved hjemkomst? Hvorfor skal sjøfolka i hotellkarantene når smitten oftest har andre kilder/andre smittekanaler? Hvorfor endre på et regime for sjøfolk som fungerer?
  • Rederiforbundet og sjøfolkenes organisasjoner som ikke evner å få saken på dagsorden. Hvor er deres stemme?
  • NRK (lokalt og sentralt). Er ikke dere allmennkringkaster og skal sette viktige saker på dagsorden?
  • Haugesunds Avis. Hvor er dere i denne saken? Er det ikke avisas ønske å belyse saker som påvirker menneskene rundt oss her på Haugalandet? Er ikke sjøfolka i distriktet en del av målgruppen deres?

Så da får vi som familie sitte og vente lengre enn ønskelig på at våre sjømenn skal få komme hjem til oss. Hvordan skal vi klare å ha et normalt familieliv på denne måten? Stakkars lille Tobias-en vår som må lære Bessen å kjenne på ny hver gang Bessen kommer hjem. Hva gjør dette med et Besse-hjerte? Vi betaler en altfor høy pris for å verne oss mot smitte som kommer fra andre enn sjøfolka.

Og en ting til:

Til sykehusledere på hjemmekontor, stortingsrepresentanter og administrasjonen der: Tusen takk for at dere også tar en for laget og prioriterer vaksinering av dere selv foran helsepersonell i ikke-kritiske funksjoner, de som jobber i skole/barnehage og sjøfolkene våre. Jeg ønsker dere samtidig en fin sommer sammen med dem dere har kjær. Nå kan dere dra på norgesferie, og med vaksinepass i kofferten så er en utenlandstur også oppnåelig for dere.

Eller slik en sjømann jeg kjenner godt ville sagt det: de folka der er det synd på, for de har trolig vondt i nakken av å kikke inn i sin egen navle!

For vår del så tar vi deler av ferien adskilt, og de to ukene og tre dager vi maks kan få fri sammen nå i sommer skal vi ta godt vare på. Så blir det vel langt ut på høsten før vaksineringen er ferdig her i heimen, da det ikke er nok dager i sommer til å gjennomføre de to dosene som skal til. Gi meg styrke til nok en 53-dagers på-periode!

GOD SOMMER!

Kommentarer til denne saken