Akkurat nå er helsetjenesten under et stort press. På vegne av oss alle har Norsk Sykepleierforbund tatt ansvar og gitt beskjed og foreslått tiltak. Det er derfor skuffende å registrere at ansvaret ikke følges opp av arbeidsgiver og politikere.

Sykehusene har i årevis brukt svimlende summer til overtidsbetaling og til innleie av personell. En sykepleier fra et byrå koster ca. 15 000 for en nattevakt, mens en fast ansatt uten overtid koster ca. 3 000. Det vil derfor selvfølgelig være mye rimeligere å styrke grunnbemanningen. Det er faktisk våre skattepenger som her brukes! Likevel er det utrolig nok umulig å få sykehusene til å bruke pengene på å ansette flere. Dette er dårlig forvaltning av våre skattepenger og minner mer om forhold som avdekkes i luksusfellen på TV3.

Nå står vi altså midt i en pandemi og arbeidsgiver ber oss om å jobbe mer. Ansvarlige som vi er, sier vi ja og regner med at arbeidsgiver rigger tjenesten bedre for fremtiden.

Så hva skjer? Etter vaksinering og noen små bølger kommer en ny stor bølge. Nå er mange sykepleiere utslitte, og arbeidsgiver ber om en avtale som medfører at arbeidsmiljøloven kan «omgås». Det er lite å gå på. Belastningen var stor før pandemien og vi mangler 7000 sykepleiere ifølge NAV. Det er sykepleiere som har forlatt yrket på grunn av høy belastning, lav lønn og krevende arbeidstidsordninger. Det er merkelig at det ikke ble gjort noe med dette for lenge siden. Enda rarere er det at vi ikke har sett handlekraft under og etter de første bølgene flatet ut.

Dette handler om å rigge en hverdag med nok sykepleiere. En hverdag uten daglige brudd på arbeidsmiljøloven, og en hverdag uten sms-er fra arbeidsgiver tre-fire ganger i døgnet om at du trengs på jobb. Vi ber ikke om annet enn en helt vanlig hverdag. Da kan vi ha krefter til å yte mer når akutte behov oppstår.

Belastningen har nå vært så stor at strikken er i ferd med å ryke. Det er på tide å ta ansvar. Nå er det vinter igjen. Vi blir forkjølet og vi får influensa. Etter vinter kommer vår og sommer. Da skal sykepleierne forhåpentligvis ha ferie. Det trengs derfor både en langsiktig strategi og kortsiktige tiltak. Til nå har vi kun sett desperate tiltak, som å beordre folk på jobb. Hva blir det neste?

Som man reder, så ligger man. Det er bare så synd at det er våre pasienter som blir «liggende». Ta nå ansvaret ditt – om du er folkevalgt eller leder. Det er din plikt. Vi kan snart ikke rope høyere.