HAUGESUND: De fløy fra Oslo og videre til Moskva. Fra Moskva var det en 2,5 timers flytur, og ytterligere timer i bil før de ankom foten av Elbrus.

De reiste i et turfølge på tretten, med fire guider. De forteller at slike gruppeturer er optimalt fordi da kan man senke skuldrene siden noen mer erfarne har kontroll.

Paret måtte gå, kjøre og ta heis for å komme seg opp til basecamp i Garabashi 4.000 meter over havet.

Plassen kalles konteinerlandsbyen. Dette er fordi vi bor i ordentlige konteinere som er plassert i fjellsiden. Disse er innredet til å være firemannsrom. Det er her vi akklimatiserer, sover, spiser, lader opp, og har opplæring i bruk av utstyr, forteller paret.

Etter mange måneder med forberedelser og forventninger var de endelig i gang. Eliassen husker en kveld ved campen hvor han gikk ut på natten. Han kunne da skimte lys i det fjerne fra reisegrupper som hadde startet turen.

Dette trigger motivasjonen til å fortsette videre, sier Eliassen.

Toppdagen

På toppdagen la de seg tidlig etter middag, for å lade opp før turen. De fikk ikke mange timer med søvn, før de begynte å gå mot toppen i nattemørket klokken fire om morgenen.

Fra basecamp kjørte de beltebil til Pastukhov Rocks, 4.700 meter over havet. Herfra startet de siste etappe.

Mens de gikk oppover begynte solen å stå opp. Vakre farger av morgen malte himmelen rosa. De nådde toppen klokken ni–fem timer senere. Eliassen viser oss en video han tok av Bang i det hun nådde toppen.

Vi klarte det, vi klarte det, roper en klart oppglødd Bang der hun endelig er fremme.

Utsikten var fantastisk.

Det er en helt spesiell opplevelse, og en utrolig følelse når man klarer det. Det er så fascinerende å være høyere oppe enn alt, forteller Bang.

Paret var så heldig med været at de kunne oppholde seg på toppen av fjellet i en halvtime før de måtte tilbake.

Grunnet vær og kulde rekker de fleste kun å ta et bilde på toppen før de igjen må snu, forteller Eliassen.

På turen hjem gikk de hele veien til tilbake til basecamp, uten å bli kjørt av beltebil siste stykket. Turen til toppen tok i alt ti timer.

Jeg trodde at jeg skulle være trøtt etter turen, men det var jeg ikke. Jeg fikk et kick, smiler Bang.

Planlegging er viktig

Det er mye som skal planlegges i forkant av en slik tur. Pakking av riktig klær og utstyr er det viktigste.

Når vi reiser med andre nasjoner, opplever vi at folk er veldig teknisk flotte og fine i tøyet, men som ikke har på seg ull. Dermed opplever de ingen varmeeffekt. Bodhild har på et par av turene våre måtte delt ut ulltøy av norsk kvalitet, slik at andre skulle klare seg, forteller Eliassen.

På turen var det inspeksjoner hvor klær og utstyr ble undersøkt. Hver gang de gikk turer ut, ble de bedt om å ha med seg alt av utstyr.

Vi himlet med øynene da de sa hva vi skulle kle oss med, og tenkte at det skulle bli varmt. Likevel var to lag med ull, tykk fleece, dunjakke og skalljakke helt innafor. Det var ikke før på veien ned fjellet jeg begynte å bli varm, sier Bang.

Paret valgte å leie utstyr der borte, da dette er rimeligere enn å kjøpe kostbart utstyr man sjeldent vil bruke. I bratte og snødekte løyper ble utstyr som isøks, klatresele, og stegjern viktig for å ivareta sikkerheten.

Vi fikk opplæring i bruk av utstyret på campen, og var avhengig av dette utstyret, forteller Eliassen.

Trengte spikerfeste

De gikk turen til fots, og dermed ble spesielt stegjern viktig. Dette er såler med pigger som graver seg ned i underlaget, og gir feste.

Vi trengte spikerfeste på for sikkerheten, men stegjern kan være farlig for andre hvis man ikke vet hvordan man skal plassere beina, forteller Bang.

I noen partier ble de nødt til å feste seg til sikring. Dette kunne være utfordrende med tykke votter på. På opplæringen lærte seg de seg de uskrevne reglene som gjaldt på fjellet.

De som går nedover fjellet, skal koble seg over for dem som går oppover. Dette er fordi de som går oppover gjerne er mer slitne, forteller Eliassen.

I partier med påkobling til sikring kan det ifølge paret oppstå kø.

Vi var heldige, og gikk i et jevnt tempo uten å oppleve kø, forteller Eliassen.

Uforutsigbart vær

De forteller at det farligste er det uforutsigbare været. Det gjør at man kan aldri være helt forberedt til en slik tur.

Vi ble overrasket over hvor fort været endret seg. Det snur fort i den norske fjellheimen, men jeg tror ikke dette kan sammenlignes. Det haglet, snødde og ble skikkelig kaldt, andre ganger brettet vi opp ermene og gikk i T-skjorte, sier Eliassen.

Både dagen før og dagen etter turen deres var været veldig dårlig.

Dagen etter at vi kom ned, var det meldt minus 33 grader på toppen. Til sammenligning var temperaturen et sted mellom minus 5 og minus 7 grader da vi var på toppen. Da syntes vi det var rimelig kaldt der oppe, sier han.

På veien hjem til Norge leste paret at de som hadde gått opp dagen etter, fikk så dårlig vær at de måtte ligge i nødbu.

De fikk også opplyst at en irsk mann hadde omkommet på en tilsvarende tur de to hadde gått dagen før.

Rolig tempo

Paret sier at det ikke handler om hvilken form du er i, men hvor godt du takler høyden. Det er ingen selvfølge at man takler høyden selv om man er sprek.

Bang forteller at hun kjente litt på høydesyke.

Det var tyngre å puste, man mister matlyst, og jeg kjente på en svimmelhet og hodepine, forteller Bang.

Fordi man er oppe i høyden er det viktig på grunn av lite oksygen å beholde en lav puls. Vi går i et så rolig tempo at man ikke blir varm av å gå oppover. Det er derfor svært viktig at man har de riktige klærne på seg, legger Eliassen til.

Trives i fjellet

I hverdagen er Bang og Eliassen aktive mennesker, som liker trening og trives i fjellet. Tidligere har de blant annet besteget Kilimanjaro, og dratt til Basecamp Mount Everest.

Vi har alltid vært ute og aktive. Det er kjekt å prøve noe nytt, og gjøre noe som er annerledes, fortelle de.

Den norske fjellheimen er også viktig for dem.

Vi har kjøpt en bok med oversikt over alle topper i distriktet. Vi tenker å gå så mange vi kan, smiler Bang.

Aktive ferier er noe de liker. Påsken tilbringes helst på tur over Hardangervidda. De forteller at det å være vant til norsk fjell og kulde er en god forutsetning for å gjennomføre turen til Elbrus.

Nye reisemål

Det er flere ting som gjør at paret velger å bestige Europas høyeste fjell.

Det er godt å bruke kroppen, og komme seg bort fra alt mas. Vi reiser i grupper, og her blir vi kjent med mennesker som deler samme interesser. Nye reisemål dukker ofte opp i gode samtaler med andre i gruppa, forteller Eliassen.

Bang legger til at man i større grad setter pris på ting hjemme når man har fullført turen.

Når man går slike turer, er det kummerlig. Doen er et hull i gulvet, og man går flere dager uten å dusje. Dette gjør noe med deg. Vi tar alt for gitt her hjemme, men når man opplever slike forhold, setter man mer pris på det man har her hjemme, sier Bang.

Paret har ikke landet på neste reisemål ennå, men tenker kanskje å dra til Machu Picchu i Peru.

Mange trenger et spark bak

På Facebook har paret etter ønsker fra venner lagt ut mange bilder og oppdateringer fra turen. De har mottatt mye positiv respons og likerklikk på bildene de legger ut.

De tror dette gir inspirasjon til andre som har lyst til å gå en slik tur selv.

Det som betyr noe, er evnen man har til å realisere det man har lyst til. Det er her de fleste detter av. Mange trenger et lite spark bak for å komme seg ut, ler Eliassen.

Paret forteller at man ikke trenger å være supersprek for å bestige Elbrus, men bør være i normal god form. De legger til at man bør ha litt erfaring med å være ute slik at man kjenner sine begrensninger.

Det er også lurt å kjenne til litt utstyr, og været som kan oppstå. Det viktigste er å være komfortabel.

Er man der, tenker jeg at man er «good to go», sier Eliassen med et smil.