KARMØY: «Hva sier du, kan dette gå? Vi prøver!»

Søstrene Grethe Lunde Øvrebø og Dagmar Lunde føler fortsatt de hører farens stemme og pene Egenes-dialekt når de sitter i matsalen på leirstedet Fredtun.

Her inne har tiden nærmest stått stille siden de sprang rundt som småjenter på 70- og 80-tallet. Både minner, savn og gleder har dukket opp i arbeidet med boken om farens livsverk.

– Han sa det alltid sånn, «vi prøver». Da gjorde det liksom ingenting om trillebåren veltet i forsøket. Vi prøvde jo bare. Å prøve gir deg lov til å feile uten å måtte føle noe nederlag. Det er kanskje noe av det viktigste vi har tatt med oss etter pappa, sier de to søstrene.

En tøff skole

I år feirer Fredtun leirsted ved Skudeneshavn 50 år. For søstrene Lunde er stedet som et symbol på selve barndommen.

Storesøster Grethe rakk til og med den aller første St. Hans-feiringen som ble arrangert året før leirstedet offisielt ble åpnet.

– Grethe var «leveringsklar», men det var så vidt pappa hadde tid til å hente mamma og Grethe på sykehuset. Han skulle på St. Hans-feiringen på Fredtun, ler lillesøster Dagmar som ble født tre år senere.

Historien om Fredtun begynner med Johan Lunde som kom til Skudeneshavn som klokkerdiakon i begynnelsen av 1960-tallet. Han tok barne- og ungdomsarbeidet på alvor, og drømte om å få sitt eget klubbhus, et ungdomshus.

På storstilt dugnad ble leirstedet Fredtun bygd opp.

– Vi bodde i Skudeneshavn, men var på Fredtun hele året. Det var dyr som skulle stelles og gjester som skulle tas vare på. Etter skolen syklet vi opp for å hjelpe til, forteller Dagmar.

Tidlig ble også ungene en del av staben. De ryddet border, tok oppvasken og skrelte poteter. Klokka sju var det opp for å lage klar frokosten for gjestene, selv fikk de sitte på krakker på kjøkkenet og spise ferske skalker.

– Det var en tøff skole, vi lærte mye om arbeidsmoral. Det var ikke sånn at vi vaska, og mamma gikk over etterpå. Nei, her var det forventet at vi gjorde jobben skikkelig. Men så fikk vi timebetalt, både vi og venninnene våre som var med og hjalp til, sier Grethe.

Moren Haldis var kirketjener i tillegg til å drive leirstedet. På søndagene kalkulerte hun inn middagslaging på Fredtun mens presten holdt sin preken i kirka.

– Så var det en gang presten var så kjapp, at mamma ikke rakk tilbake for å ringe i klokka, flirer søstrene.

Fellesskapet

For barna på Fredtun var oppveksten på langt nær kun forbundet med arbeid. Hver en hule, dam og skrent har blitt undersøkt. Leirstedet hadde dessuten eget basseng med sjøvann som var veldig populært.

– Det kjekkeste jeg gjorde var å bade. Enten i bassenget eller at jeg gikk ned de murte trappene til sjøen. Der hadde jeg hvert år et prosjekt med å renske bort taren, forteller Dagmar.

– Så kunne jeg bade etter at hun hadde ryddet, legger Grethe smilende til.

Lekehyttene ble også godt brukt, men de ga også jentene en viktig lærdom.

– Det var jo på en måte vårt, men så var det ikke vårt likevel. Det var fellesskapet sitt. Og når det kom gjester på leir her, måtte vi dele. Sånn var det bare. For oss var livet her vår vanlige hverdag, det var alt vi kjente til. Men for vennene våre var det eksotisk å få bli med, sier Dagmar.

Ingen familiekrønike

Til tross for alle minnene de selv har fra Fredtun, er jubileumsboka langt fra blitt deres selvbiografi. Tvert imot er det alle andres minner fra og om Fredtun og Johan Lunde som har fått plass i boka.

– Historien om Fredtun er interessant for så mange, det kunne ikke bli vår familiekrønike dette, ler Grethe.

– Veldig mange hadde et forhold til «Lunden» som pappa ble kalt. Det var han vi ville skrive om, ikke pappa ditt og pappa datt, legger Dagmar til.

Men allerede når de parkerer bilen på parkeringsplassen begynner minnene å strømme på. Om faren, som på tross av å være en godt voksen mann, hoppet galant over den gamle porten som ledet inn til leirstedet.

– Det er vanskelig å vite om jeg faktisk husker det, eller om det er fotoet som gjør det. Men det fins et bilde fra da jeg er lita jente, og sitter på et teppe og holder på Dagmar. Det er liksom det første minnet mitt herfra, det er som om jeg fortsatt kjenner varmen i det bildet, husker suset fra vinden i trærne, smiler Grethe.

Begge søstrene bor nå i Haugesund, men Fredtun og Skudeneshavn betyr fortsatt noe helt spesielt for dem.

– Når jeg kommer hit, eller allerede når jeg på begynner å kjøre austre veien, kjenner jeg at jeg er på vei hjem. Det er et eget overraskelsesmoment når du begynner å gå ned mot Fredtun, gjennom det trange smuget før leirstedet åpenbarer seg, mener Grethe.

– Fjellene rundt gir en naturlig innramming til plassen. Det er en egen ro her, legger Dagmar til.

Det måtte bli dem

Selv om mange har et forhold til Fredtun, er det få som har stedet så under huden som det søstrene Lunde har. Dermed forsto de godt at det var de som ble spurt om å skrive jubileumsboka.

– Fredtun har betydd mye for oss, og boka er vår sjanse til å gi noe tilbake. Et bidrag i dugnaden, sier Dagmar.

– Det var kanskje ingen andre enn oss som kunne skrive denne boka, tror Grethe.


Mangeferier og helger har blitt brukt til å dykke ned i Fredtuns historie, og Dagmar får fortsatt påminnelse på telefonen om den faste tirsdagsavtalen til søstrene.

– Vi fordelte arbeidet mellom oss. Grethe er mye mer ordentlig enn meg, hun er opptatt av detaljer, har undersøkt kilder og lest alle kirkeblad og hyttebøker. Jeg har tatt meg mer av det å snakke med folk, forteller Dagmar.

Mindfulness før sin tid

Begge er de kulturvitere, Grethe er daglig leder i Haugesund billedgalleri, mens Dagmar jobber i teknologiselskapet DX og arbeider frilans med kulturhistorisk formidling.

Broren, Njål, har utdanning fra Kunstskolen i Bergen og Statens Kunstakademi i Oslo.

– Det er nok ikke tilfeldig at vi alle jobber med kultur. Pappa hadde også blikket for detaljer og det estetiske i naturen. Mindfulness kaller vi det vel i dag, det å være til stede, sier Grethe.

– Han elsket å gå rundt og ta inn naturen. «Se!», kunne han stoppe og si når han mente han så konturene av Bjørnstjerne i fjellet.

– Og barndommen vår her har nok også preget oss med tanke på alle mennesker vi har møtt, og undringen over hvordan andre lever sine liv, tror Grethe.