Dette må aldri skje igjen

<b>ØYEBLIKKET: </b>Jens Egil Vikanes treffer ballen klokkereint med pannebrasken og ballen suser av gårde. Dit den ikke skal.

<b>ØYEBLIKKET: </b>Jens Egil Vikanes treffer ballen klokkereint med pannebrasken og ballen suser av gårde. Dit den ikke skal.

Av
Artikkelen er over 11 år gammel

En vakker oktoberdag i 1979 stupheadet Jens Egil Vikanes ballen i mål. Livet hans ble aldri det samme etterpå.

DEL

FOTBALL: Cupfeberen herjer i disse dager Haugesund. Men det sykeste øyeblikket i byens cuphistorie skriver seg fra 21. oktober 1979. Haugar mot Viking i cupfinalen på Ullevaal. Haugar i hvitt, Viking i blått. Stillingen er 1-1 og solen skinner på viserne i klokkesvingen. Det er spilt 62 minutter. Vikings legendariske kaptein Svein Kvia legger inn fra venstre. Haugars 20 år gamle midtstopper Jens Egil Vikanes tar sats.

– Jeg vet at jeg har Vikings storscorer Trygve Johannessen bak meg. Jeg gjør alt jeg kan for at ballen ikke skal rekke fram til ham. Jeg slenger meg fram for å heade ballen til corner, forteller Jens Egil Vikanes.

Ballen forsvant aldri utover dødlinja.

– Jeg blir ennå minnet på det, faktisk hver gang jeg er ute på byen, smiler Vikanes.

Ballen gikk i mål. Bak en utspilt Steve Hobson i Haugar-målet. Selvmål. Målet som avgjorde kampen. I Vikings favør.

– Der og da hadde jeg lyst til å grave meg ned.

Rekonstruksjon

Jens Egil Vikanes står ute på Haugesund stadion og forteller. I samme drakten han hadde på seg 21. oktober 1979. Haugesunds Avis har rekonstruert de dramatiske sekundene for 28 år siden.

Vikanes foran eget mål. En slepen venstrefot ute til venstre, som av forskjellige grunner vil være anonym. Undertegnede oppe på tribunen, akkurat som i 1979, med Stavanger-dialekt og høye forventninger til innlegget som skrus inn i Haugars straffefelt. Og der, bak mål. Er det ikke? Jo, sannelig. Der sitter fotograf Kjell Strand, akkurat som i 1979, med Jens Egil Vikanes i fokus.

Det er til å få frysninger av. I hvert fall cupfeber.

Fikk mye støtte

Vikanes fikk hukommelsestap.

– Jeg husker selvfølgelig selvmålet. Og at jeg var helt fra meg resten av kampen, jeg ønsket meg langt vekk. Men fra minuttene etter kampen er det store sorte hull. Bestekompisen kom og trøstet meg, sier han. Jeg husket ingenting etterpå. Jeg var himla langt nede. Men jeg fikk veldig mye støtte. Det var ingen som sa noe negativt. Og i dagene etterpå fikk jeg masse blomster og telegrammer fra folk jeg ikke kjente, blant andre Oluf, forteller Vikanes.

I dag minnes han cupfinalen i 1979 utelukkende som en positiv opplevelse. Han har forsonet seg med at han alltid vil bli husket som mannen som scoret selvmål i cupfinalen.

– Det er nok flere som husker at jeg scoret selvmål enn at Dean Mooney scoret i rett mål, sier 48-åringen som ennå spiller aktivt for Haugar. På 2-laget i 7. divisjon.

Han har spilt over 500 A-kamper for klubben, men hevder han aldri har laget et selvmål som kan måle seg med det på Ullevaal.

– Jeg har nok kanskje vært sist på ballen, men jeg kan ikke huske at jeg neon gang senere har laget et regelrett selvmål, sier Vikanes.

– Utrolig viktig

I dag er han styremedlem i FKH og ikke helt uten cupfeber.

– En semifinale på hjemmebane er utrolig viktig og bra, både for klubben og byen, sier Vikanes, som medgir at han ikke er helt fornøyd med serieinnsatsen.

Men en cupfinale vil rette opp alt.

– Og det er innen rekkevidde. Odd sliter, konstaterer Vikanes.

Han skal se semifinalen fra sin vante plass, i nordøst. Stående. Sammen med den vanlige Haugar-gjengen; Arvid "Suren" Sørhus, Bjørn Enoksen og Thomas Kallevik.

– Jeg liker best å stå, sier Vikanes.

Noen sekunder etterpå ligger han langflat på det våte graset og ser at ballen har gått i mål. Feil mål.

– Dette må ikke skje igjen. Det er det verste som kan skje deg som fotballspiller. Spesielt i en cupfinale, sier Vikanes og rusler av banen til stående applaus.

Han ler. Det er tross alt 28 år siden.

odd. kaare. grottland@haugesunds-avis.no

Artikkeltags