Mitt Vard

VARD-HJERTE: Erik Lea sammen med Jan Arthur Pedersen.

VARD-HJERTE: Erik Lea sammen med Jan Arthur Pedersen. Foto:

Av

Det er sen oktober. Kuling fra vest med sludd i luften. Jeg er på et av de kaldeste stedene langs kysten, og likevel et av mine favorittsteder, gymnasbanene, denne gang gym 6.

DEL

Denne teksten fra Erik Lea er hentet fra Vard-magasinet. Her kan du lese hele magasinet.

Det løper 10 rød- og blåkledde gutter under flomlysene. Den grønnkledde keeperen har nesten ikke hatt ballen.

Jeg står langs sidelinjen, rakk ikke å kjøre hjemom for å skifte etter kontoret, men slipset varmer i halsen og det hjelper med ytterjakken.

Min erfaring tilsier at her fryser en uansett, så det spiller nesten ingen rolle hvordan en kler seg. Men det er mye som varmer. Vi er en gjeng med trofaste foreldre som har fulgt barna våre i årevis. Vi er dedikerte, stiller opp uansett hvor og når, vi har kjørt noen titalls tusen kilometer, møtt opp på Solvang-banen, Vardhuset, Esso Raglamyr, fordelt ungene i biler og satt av gårde, til Etne, Bryne, Ålgård, Stavanger, Randaberg, Odda, Stord, Åmot i Vinje, spilt kamp, skjelt ut dommeren og kjeftet på treneren som ikke lot nettopp vår sønn eller datter få spille, klappet på skuldre, gitt klemmer, trøstet, vandret hvileløst rundt banen, røkt utallige sigaretter utenfor gjerdet og backet opp våre håpefulle ute på banen.

Jeg har alltid vært Vard-mann, men gjennom mine barn har Vard vært en stor del av min tilværelse siden eldstegutten begynte 6 år gammel og trente og spilte kampene på Solvang med Torgeir Hellesen som sjef.

Arne Langøen og jeg slapp til etter pålagt A- og B-trenerkurs, og senere overtok Arne Sausjord. Min datter startet også i Vard og deretter fulgte min yngste sønn med hhv. Hoggi og Kjell Sture Jensen som trenere. Gjennom mer enn 20 år har jeg blitt kjent med mine barn og deres venner på en måte som aldri kunne ha skjedd uten en slik felles fotballinteresse.

Jeg husker omtrent alle spillerne som har kommet og gått på de tre lagene gjennom alle disse årene, og jeg har blitt kjent med foreldrene, noen mer overflatisk, andre nært. Hei Arne og Inger, Thorvald og Wenche, Knut Jarle og Astrid, Finn og Gunvor, Hans og Bente, Sverre Johan og Solvår, Jappen og Thorild, Robbi og Bjørg Elise, Arnt og Solfrid. Mange ikke nevnt, men ingen glemt.

Det har vært hundrevis av fotballkamper.

Det har vært seriegull, NM-finaler med både tap og seire, det har vært utklassing og bitre tap, det har vært dagsturer og lengre turer, det har vært så mange cuper at jeg ikke kan ramse opp alle, og i tillegg har det vært mine favoritt-cuper, Norway Cup og Gothia cup, med grytidlige morgener på Vardhuset for å se barna av gårde i buss og vi foreldre med ferdigpakkede biler, vinker farvel, og kaster oss inni bilene våre og følger etter. Sett barna vel installert i klasseværelser på diverse skoler, og selv tatt inn på hotell og levd en uke i en boble med fotball, mat, drikke og samhold.

Hvor mye tid er brukt i disse 20 årene? Ikke et sekund for mye.

Varme sommermorgener, fellesfrokost på hotellet, til banen minst en time før kampstart, dugg i gresset på Ekebergsletta, spillerne som varmer opp, foreldrene tett på. Vi er mer nervøse enn spillerne. Spenningen, anspentheten, mål og en vanvittig glede, utligning, straffekonk, seier og spillerne som holder rundt hverandre og foreldrene som gjør det samme.

Jeg er langt borte fra kontoret, men mobilen er med og jeg har sendt tusenvis av sms-er til familie og venner hvor de vel har fått inntrykk av at vi har deltatt i EM eller VM.

Gått av hengslene fordi vi slo et eller annet totalt ukjent fotballag fra en eller annen bygd i Norge, eller et lag fra Mexico, Sverige, Afrika eller hvor det måtte være. Gått bananas over en 1-0-seier som akkurat brakte oss videre til A-sluttspillet, og sendt nye meldinger til besteforeldre og bekjente hjemme som om vi nå var i finalen i Europa League. Totalt tatt av, brølt til stemmen forsvant, dradd tilbake til sentrum og drukket øl som om vi var ansvarlige for all denne sinnssyke suksessen, og ikke minst lagt grunnlaget for våre barns glitrende fremtid i internasjonal toppfotball, hvor de gjennom sine svimlende lønninger pigadø skulle få betale tilbake til sin engasjerte far og mor, en ny bil, stort hus kanskje.

Og ikke minst sende en hilsen til sin far og mor, med tårer i øynene når guttungen, som kaptein på Liverpool, hever Champions League- trofeet over hodet og med gråtkvalt, men klar stemme sier:

«Jeg hadde aldri vært her i dag om det ikke hadde vært for mine foreldre. Takk, pappa!»

Det gjør meg inderlig trist og vemodig å innse at det er over. Som en vanvittig flott sommer og et sandslott som blir skyllet bort av høst-stormene.

Men jeg er evig takknemlig for de årene jeg fikk. Det skal du vite, Vard. Takk!

Artikkeltags