Søndag er det fire år siden Bjørg Marie Skeisvoll Hereid (67) ble drept da en psykisk syk mann angrep henne med øks på Vår Frelsers gravlund i Haugesund. I fire år har Lars Johan S. Hereid ikke bare måttet takle sorgen over å ha mistet sin mor på brutalt vis, men også kjempet en tålmodig kamp for å bidra til at færre andre skal måtte oppleve det sammen.

Med kunnskap og vilje har han tvunget fram flere offentlige gjennomganger av hvordan helsevesenet håndterte mannen som ble drapsmann. Det er tydelig pekt på at kommunikasjon og handling mellom forskjellige offentlige etater ikke har vært god nok. Taushetsplikt brukes feil, og selv om det enkeltvis er gitt behandling, har Statsforvalteren konkludert at Haugesund kommune begikk lovbrudd da mannen som drepte Hereid ikke fikk forsvarlig helsehjelp.

Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) mener blant annet at systematisk arbeid med vurdering av voldsrisiko, der helsepersonell har opplysninger fra politi og rettspsykiatriske vurderinger, kan forebygge vold.

Torsdag hadde Stortinget mulighet til å ta tak i disse problemstillingene, men sviktet.

Tre Høyre-representanter, deriblant Haugesunds Sveinung Stensland, hadde framsatt et forslag for Stortinget, som ville ha tvunget fram bedre informasjonsflyt mellom rettspsykiatrien og behandlere i disse sakene som gjelder de få farlige psykisk syke.

Forslaget ba også regjeringen utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med kombinasjonen kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp.

Det var et godt forslag. Lars Johan Hereid fulgte behandlingen i Stortinget, sammen med blant andre støttespiller Kjell Sternhoff, og ble skuffet.

Lisa Marie Ness Klungland (Sp) fra Vindafjord og Sola var saksordfører. Hun påpekte i Stortinget at regjeringen har satt ned to utvalg. Det ene skal se på organiseringen av psykisk helsevern, det andre skal evaluere forhold rundt manglende samtykkekompetanse (når folk er for syke til å bestemme selv om de skal ha behandling, for eksempel). Hun mener også regjeringspartiene har satt i gang arbeid for å styrke samhandlingen mellom helse- og justissektorene.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol (Ap) sa for så vidt mye klokt i sitt innlegg i saken. Hun kan med en viss rett påpeke at det er muligheter innenfor dagens lovverk som kan redusere risikoen for vold fra personer med psykisk sykdom. Innlegget for øvrig antyder at her må vi roe ned og stole på at regjeringen jobber godt med disse problemstillingene.

Intensjonene er det ikke tvil om, men verken denne eller den forrige regjeringen klarte å gjøre nok. Nå trengs det handling og faktisk endring. Rapport etter rapport har vist behovet for bedre sikring av pårørende til psykisk syke med voldshistorikk – eller tilfeldige personer, slik Bjørg Marie Hereid var da livet hennes ble brutalt tatt av en mann som skulle hatt bedre behandling. Og som Sveinung Stensland påpekte i Stortinget, det handler også om å beskytte psykisk syke med voldsrisiko fra å gjøre ting de virkelig ikke ønsker å gjøre.

Regjeringen viser til behovet for mer utredninger, og Ap, Sp, SV, Rødt, Venstre og pasientfokus stemte imot forslaget om å skjerpe loven om psykisk helsevern. Verre er det da at forslaget om å utrede ansvarsfordelingen mellom justissektoren, helsesektoren og kommunesektoren i saker med en kombinasjon av kriminalitet og behov for psykisk helsehjelp – som helse- og omsorgskomiteen også anbefalte – ble stemt ned av Ap, Sp og SV.

Da lukter det at man er mer opptatt av å gjøre ting på egen måte i stedet for å finne de beste løsningene sammen. Skuffende, og potensielt farlig.