Jeg har nok blitt en gammel fotballromantiker som har nådd en alder hvor jeg noen ganger tenker at noen ting var bedre før. Den gangen LAGET var det viktigste, og ikke individualisten. Den gangen en kompisgjeng tapte og vant sammen og bygde varige vennskap, og ingen ble «hentet» ut av fotball-laget fordi de var bedre enn andre.

I hvert fall ikke før de ble voksne nok til å får prøve seg på juniorlaget eller på A-laget. Noen av gutta fra 1975-kullet ble gode, noen ble veldig gode, og veldig mange ble livslange bidragsytere til fotballfamilien på ulike nivåer. Sluttsummen er titusenvis av timer tilbake til fotballen, og vi er ikke ferdige med å gi.

En dro til Viking og var med og banke Chelsea. Frank Lampard, Gianfranco Zola, John Terry, Emmanuel Petit og Jimmy Floyd Hasselbaink mot Trygve Nygaard og en gjeng siddiser liksom. Trygve slo inn med «venstrå» da Erik Nevland sendte Chelsea ut av UEFA-cupen. Trygve var min lagkamerat.

En bar kapteinsbindet da FKH spilte cupfinale i 2007, før han senere ble trener i FKH og deretter i Rosenborg. I dag er han forgudet hovedtrener i Brann. Eirik Horneland var min lagkamerat.

En ga seg med fotball i junioralder, men kom senere tilbake som pappatrener og viktig bidragsyter i klubben han spilte for hele oppveksten. Han har vært trener der i 15 år og holder på fortsatt. Kjetil Hanssen var min lagkamerat.

Keeperen vår den gangen kom aldri på kretslaget eller på landslaget, men i voksen alder ble han trener. Senere ble han daglig leder i klubben. Og han jobber fortsatt i lokalfotballen. Bengt Førland var min lagkamerat.

Det råeste talentet i gjengen var også den mest eventyrlystne. Han kan skilte med A-kamper for Vard, FKH, HamKam, Sandefjord, Brann, Breidablikk (på Island), Aarhus Fremad m.fl. Han har senere jobbet i AGF Aarhus og Aarhus Fremad og herjer fortsatt i Old Boys-fotballen i Fremad. Det henger avisutklipp av ham i klubbhuset fra den gangen han måtte steppe inn som keeper for Aarhus Fremad i den danske toppdivisjonen. Stig Krohn Haaland var min lagkamerat.

Jeg kunne fortsatt. Jeg kunne fortalt om Dan Ove Vikse (som kan skilte med U- landslagskamper), om Espen Løvvik (som i voksen alder ble distriktets beste bedriftslagsspiller for h-avis), om Torgeir Pleym Iversen (sjefen på Obs Bygg som er en av byens mest trofaste FKH-supportere).

Poenget er at laget jeg og vi var en del av, var et LAG, en gjeng, kompiser som spilte sammen i mange år. Som utviklet en enorm kjærligheten for verdens vakreste idrett der de aller fleste i voksen alder har valgt å gi tilbake til fotballen. Noen som profesjonelle, noen i styre og stell, noen som pappatrenere, noen som supportere, alle som fotballelskere.

Jeg tror ikke det samme hadde skjedd dersom Trygve, Stig og Eirik hadde blitt plukket ut av laget som 12-åringer. En av dem hadde kanskje blitt god, noe de klarte helt uten hjelp fra andre enn seg selv og klubben sin den gangen. Men det hadde ikke vært noe lag igjen for resten av denne gullfine gjengen dersom bærebjelkene hadde forsvunnet ut i talentjaget, tror jeg.

Jeg tror ikke jeg hadde brukt seks dager i uka som trener for 15-åringen, 13-åringen og 10- åringen uten de opplevelsene jeg fikk med meg fra den tiden. Og selv om jeg fortsatt er mer glad i å vinne enn å tape, så bruker jeg tiden min på dette for å bidra til å bygge lag.

Ja, jeg er en av disse ukompetente pappatrenerne som med glede bruker hundrevis av timer i året på å prøve å skape gode opplevelser og minner for en ny generasjon fotballgutter og -jenter. En av de ledelsen i FKH kanskje sikter til når de skriver : «Vi synes det er svært uheldig at spilleres utvikling i stor grad er et resultat av tilfeldigheter (herunder; stor variasjon i trenerkompetanse, utviklingsmiljøenes prestasjonsfokus og det manglende utviklingsorienterte læringsfokuset). Vi har stor forståelse for at ikke alle har muligheten til å sette av tilstrekkelig tid til å tilrettelegge for best mulig individuell spillerutvikling.

Jeg er en av de som i løpet av de årene jeg har vært trener har hatt ETT besøk fra FKH. Det kom fordi jeg selv inviterte en hyggelig danske som jobbet i FKH og som tilfeldigvis handlet i samme nærbutikk som meg. Jeg er en av de som har opplevd at FKH ville se to av våre beste spillere på en uttakstrening samme dag som laget vårt skulle spille en avgjørende siste serierunde der en plass i kretsfinalen sto på spill. De kunne ikke vente noen dager til høstsesongen var over med den treningen. Kunne de kanskje tenke seg å heller komme og se de aktuelle spillerne i kamp? Nei, de har aldri sett en eneste kamp vi har spilt. Aldri gitt lyd fra seg bortsett fra den gangen de leste i avisa at vi hadde en spiller som var landets raskeste på 100 meter.

Dette skriver jeg ikke fordi jeg er bitter for at FKH ikke har «oppdaget» noen av våre spillere. Jeg er glad for at vi har fått beholde laget vårt i fred fra talentspeidere og for den del trenere fra andre klubber på jakt etter forsterkninger til sitt lag. Jeg skriver det fordi dette er virkeligheten, og fordi dette er noe av grunnen til at jeg er enig med dem som har våget å si høyt at FKH oppleves som arrogante. Ta det på alvor!

Jeg lengter tilbake til den gangen laget var i fokus. Til tiden hvor det var sunn konkurranse mellom klubbene i distriktet i alle årsklasser. Til da vi gruet oss til å møte han raske fra Ferkingstad eller han kraftige fra Åkra. Det ble da fostret frem gode fotballspillere den gangen også, drevet fram av en indre motivasjon og et miljø de trives i.

Jeg heiser ikke flagget den dagen en gutt eller jente jeg har vært med å trene hentes av FKH eller Avaldsnes. Jeg blir selvsagt kry dersom en av dem lykkes i å nå drømmen sin, men jeg heiser heller flagget og blir varm i hjertet den dagen jeg ser en av guttene eller jentene i voksen alder bidra i lokalfotballen i sitt nærmiljø, enten de dømmer en kamp, står i kiosken eller etter beste evne trener et lag. Jeg blir sjeleglad den dagen alle gutta eller alle jentene samles til gjenforeningsfest på klubbhuset 10 år etter at de ga seg. For meg er det dette fotballen handler om.

Jeg ser en overhengende fare for at jaget etter de største talentene i ung alder etterlater seg flere sko på hylla, flere lag som fordufter, flere som ikke får nok av fotballgleden i barne- og ungdomsårene til å orke å ta steget tilbake i fotballfamilien i voksen alder. Slik 75-årgangen i Vard gjorde og fortsatt gjør. Jeg er overbevist om at det er mange som har tilsvarende historier å fortelle om fotballgjengen de vokste opp med.

Men det er nå bare min mening.

Heia Vard, Haugar, Djerv 1919, Nord, Skjold, Stegaberg, Falkeid, Skjoldar, Vats, Ølen, Etne, Nedstrand, Vikedal, Sauda, Skudenes, Ferkingstad, Åkra, Vedavåg, Kopervik, Avaldsnes, Torvastad, Bremnes, Stord, Trott, Solid, Trio, Sveio og alle andre hverdagshelter der ute. Snart ruller sesongen i gang, og vi gleder oss.

Og for ordens skyld, hvis noen skulle være i tvil: Heia FKH i eliteserien. Jeg kommer på kamp, med mindre det krasjer med J10, J13 eller U17.

Heia fotball.

  • For ordens skyld opplyser vi at Øystein Eide jobber som frilanser for Haugesunds Avis, der han blant annet dekker FKH.