På debattsidene i Aviså den 16. august serverer Olaf Kjell Wathne Garh en ytring som mest av alt minner om et høylytt hjertesukk. Eller kanskje heller et oppgitt stønn. Jeg kan ta feil. Men skribenten erfarer at å ta turen til sentrums kjøpesenter, Markedet, vanskeliggjøres av bladselgere – antall uvisst – som formelig, slik jeg tolker det, sjikanerer godtfolk som er ute i lovlige ærend i senteret. Dette skjer visstnok gjennom " … at man ofte blir tilsnakket og «forhørt» om hvorfor man ikke ønsker å betale for det de selger» og om en ikke prompte kommer opp med gode svar, eller aller helst inngår en bladhandel, kan en risikere å få slengt " … en kommentar eller spydighet etter deg». Dette er selvsagt ikke bra.

Les også

«Tigging» ved Markedet

Men også noe jeg, i motsetning til Wathne Garh, har til gode å oppleve. Heller opplever jeg at selgere av eksempelvis gatemagasinet Asfalt er ytterst høflige og hyggelige. Positive. Og at de setter pris på et kjøp, men også at de forstår hvis du må avslå av ulike grunner, som at du har kjøpt akkurat det bladet, at du har fast selger du kjøper av, ikke orker å bære med deg et blad eller liknende. Faktisk så avsluttes ofte en slik prat med både smil og et ha det.

Og om vi holder oss til nevnte Asfalt tror jeg ikke det er vanskelig å skjønne hva magasinet egentlig betyr: Her får folk som gjerne sliter/har slitt med å takle ulike aspekter ved livet en mulighet til ikke bare å tjene penger gjennom å jobbe, men også oppleve å bety noe, for seg selv og andre, gjennom å bidra. Følelsen å være på innsiden av arbeidslivet. Og å bli møtt av andre, «vanlige» folk, gjennom en bladhandel – eller kanskje ikke – men i hvert fall som jevnbyrdige. Ikke som outsidere, som kanskje blir uglesett eller sett ned på. Som blir pratet om, ikke, som her, til. Status. Bladselger, med en bunke magasiner, selgeridentifikasjon og en smil. Det å få en mulighet til å bety noe, bli sett, i en sammenheng, er viktig. Kanskje avgjørende.

Vi vet hvilken posisjon Kirkens Bymisjon har i så henseende, gjennom glassverkstedet, Pedalen sykkelverksted eller prosjektet I jobb. Sistnevnte som ikke er sosialtjeneste, men et lavterskel arbeidstilbud som er sosialt, og noe å stå opp for å delta i. Rutiner. Krav. Å yte. Lønn. For det er viktig at alle får bruke seg selv, så mye de orker, klarer og evner, og derigjennom kjenner på en form for egenverdi, selvrespekt og tilhørighet. Det er viktig for den enkelte, det er viktig for samfunnet.

Så kan heller vi andre bifalle dette, og kanskje investere i et smil og et magasin ved inngangen til Markedet.