Det slår ikke feil. Det er alltid treneren som får skylden når laget ikke leverer.

Sånn er det i norske landslag og sånn er det i FK Haugesund. Og i de fleste andre lag, enten det er fotball eller håndball. Det er sjelden rettferdig.

Den svenske landslagssjefen som har ansvaret for det norske laget, kunne kanskje gjort noen andre grep underveis. Men det hadde neppe ført til at Norge hadde slått et lagspillende Østerrike. Eller spilt jevnt mot England. For England er et par hakk bedre enn Norge, og også en av de fremste favorittene til at pokalen kommer til å stå i fotballens hjemland når EM er over.

Det vil de neste kampene vise, og de går dessverre uten Norge.

For Norge var rett og slett ikke gode nok. Det hjelper lite at dirigenten bare har et par solister når resten av orkesteret ikke spiller med. Det samme ser man når herrelandslaget spiller. De kommer til kort mot de beste lagene fordi laget er for ujevnt.

FK Haugesund og Jostein Grindhaug har ingen stjernespillere, derfor er det andre ting som gjør at laget sliter i bunnstriden. Men det er Grindhaug som får det meste av skylden. Spillerne må også gjøre sitt. Å slippe inn mål etter mål i slutten av kampene må spillerne ta på sine kapper. Treneren kan ikke spille for dem også. Det er 20 år siden Jostein Grindhaug spilte på A-laget. Og det gjorde han godt. Få på FK Haugesund har vist mer innsatsvilje enn mannen fra Åkrehamn.

Og det er få eller ingen på Haugalandet som kan mer fotball enn ham.

Man ser mye av det samme på landslagene. Treneren kan sette opp laget, motivere spillerne, og han kan gjøre byttene som han mener er nødvendige. Men heller ikke noe mer. Man kan ikke forlange at han skal kunne trylle.

Samtidig vet trenerne hva de går til når de takker ja til en fotballklubb. Det er en utakknemlig oppgave hvor en takk sitter svært langt inne.