Onsdag kveld fattet bystyret i Haugesund et enstemmig, dvs. fra Rødt til FrP, vedtak om å ta imot inntil 310 flyktninger i inneværende år - etter anmodning fra sentrale myndigheter.

I fjor tok byen imot 295 flyktninger, hvor 85 prosent av disse kom fra Ukraina, etter beslutning om at flyktninger herfra gis kollektiv beskyttelse i Norge på ett år om gangen.

Og selv om fjorårets bosetting gikk bortimot knirkefritt, takket være en kommunal organisasjon som snudde seg kjapt om, gode, empatiske bidrag fra frivilligheten og oppofrende, dedikert og medfølende innsats fra enkeltmennesker, kan fortsettelsen kreve mer av oss. Av innsats. Ressurser.

Og så går det an å spørre: Har vi noe valg? Og har vi ikke en moralsk plikt å stille opp, som resten av våre europeiske venner gjør, når Putin-fascismen sprer ødeleggelse, død og lidelse? Når den russiske strategien om å annektere ukrainsk jord minner mistenkelig om tidligere tiders krav om «Lebensraum». Når et demokratisk land angripes av en imperialistisk nabo (som også er vår nabo), med absurde henvisninger til at offeret for krigføringen skal «denazifiseres», hva nå det måtte bety.

Den 24. februar er det ett år siden Russlands angrepskrig startet. En krig som har utviklet seg til å bli den voldsomste på europeisk jord siden Andre Verdenskrig. Det er en trist årsdag vi går i møte.

Tittelen på teksten her spiller på Arnulf Øverlands dikt, «Du må ikke sove», som ble skrevet i 1937 som en advarsel mot nazismen.

Videre sier dikteren her:

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem,

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel,
den urett som ikke rammer deg selv!»

En påminnelse. Om at Haugesund er en del av verden, og at vi må bidra med vårt. En humanitær plikt.