I en rekke artikler har Haugesunds Avis omtalt store utfordringer på Solvang skole i Haugesund. Ansatte opplever vold og trakassering. Elever er utsatt for mobbing. Både ansatte og foreldre har slått alarm. Arbeidstilsynet har i 2021 registrert 60 avvik knyttet til vold og trusler, det snakkes om mørketall – og Tilsynet krever bedre oppfølging fra ledelsen. Avviksmeldingene strømmer på.

Det har spisset seg på Solvang, men problemstillingene finner vi på de fleste skoler, i varierende grad. At skolens ansatte har rett på en trygg arbeidsdag, er det ingen tvil om. Her må det tas tak og følges opp. Det bør lovverk, tillitsvalgte, ledelse og verneombud passe på.

Samtidig er det noe forstemmende at dette først blir en større og formell sak, som onsdag også var på politikernes bord, når det går utover de voksne. Myndighetenes reaksjoner og oppfølging er ikke like klare når det gjelder barna. Der har flere år med uro, frykt og vold gått utover mange, direkte og indirekte. Foreldre forteller at elever flyttes for å komme unna plaging og vonde dager.

På Solvang er det gjort mye. Fornuftig nok begynner man på lavt nivå, før det blir større tverrfaglig innsats, hvor også politiet er med.

Rektor melder at de har nok ressurser, men mangler kompetanse på en del av problemstillingene. Det er sikkert en riktig beskrivelse når det gjelder de mest akutte og kritiske situasjonene. Det er bra det legges kraft i tiltakene når det har gått så langt som det har.

Men man bør jo aldri havne der.

Og da er historien vi hører fra lærere, skoleledere og foreldre at det må kjempes for hver ekstra ressurs for å følge opp elever som trenger det – for egen del og alle andres del. En ekstra person i klasserommet, med sterk kompetanse på de aktuelle problemstillingene der, kan utgjøre en svært stor forskjell. Det kan ofte avverge klasseknusende tilstander som vi hører om på Solvang.

Og kanskje klarer man å skaffe en klasse en slik ekstra ressurs ett år. Så er det ofte ny kamp neste år, kanskje med negativt utfall. Det som da har vært håndterbart for en kontaktlærer, blir ikke håndterbart. Elevene får stadig nye voksne å forholde seg til og problemene eskalerer. Nødvendig stabilitet og tillit forsvinner. Alle taper. Kostnadene blir store, økonomisk og menneskelig.

Ved tidlig og tett innsats med ekstra ressurser er det også større sjanser for «å berge» elevene som kan bli voldelige. Hva er grunnen til at de går i en slik retning? Hva skjer ellers i livene deres? Ingen barn ønsker å være voldelige eller truende. Hva slags annen hjelp eller støtte kan gis?

Klarer man ikke å gripe inn tidlig, ender man av og til i diskusjonen om å ta elever ut av klassene sine. Det er viktig og bra at terskelen for dette er svært høy, men klarer ikke skolen og alle rundt å stoppe de mest kritiske situasjonene, ender man i et valg om hva som skal ofres. Da er den ideelle løsningen ikke lenger et alternativ.