Vokste opp i fosterhjem: – Uten barnevernet hadde jeg ikke hatt noe liv

KARMØY: Bare to måneder gammel trengte Therese Kolstø et nytt hjem. Hun var heldig. Barnevernet plasserte henne i fosterhjem hos Ketty og Bernard Kolstø som bodde i Kopervik.

I dag forteller 37-åringen om en særdeles god barndom, preget av nære, gode relasjoner – bortsett fra ett uromoment.

– Mamma og pappa (fosterforeldrene, journ. amn.) sa alltid at jeg hadde to mammaer og to pappaer, forteller hun.

Men slik følte Therese det aldri. For henne var det fosterforeldrene som var mamma og pappa, ingen andre.

– Det var de som var foreldrene mine. Og jeg var barnet deres. Og jeg fikk en veldig trygg og fin barndom … slik en vanlige barndom er, vil jeg tro.

De biologiske foreldrene hadde rett til samvær en gang i måneden. Noe som ikke var til barnets beste, etter Thereses mening. Hun ble tvunget til å være sammen med dem.

– Jeg ønsket aldri dette selv og syntes det var rart å måtte forholde meg til dem, fordi det ikke var noen «connection» mellom oss. Det ble bare rart.

Da Therese endelig bikket ti år, fikk hun bestemme selv.

– Da hadde jeg blitt tvunget ganske lenge. De fortsatte å komme på besøk, men da gikk jeg på besøk til en venninne.

Sterkt ønske

Gjennom oppveksten næret Therese et sterkt ønske om å bli adoptert av fosterforeldrene. Hun ønsket å høre til.

– Det var jo dette som var familien min. For meg var det viktig å få papirene på det.

Men det var enklere sagt enn gjort.

– De biologiske foreldrene mine motsatte seg det. Og ofte blir det slik fordi de biologiske foreldrene har rett til at barnet ikke kan bli adoptert mens de er små.

Så Therese måtte bare smøre seg med tålmodighet.

Så opp til tilsynsvergen

Hver tredje måned fikk den vesle jenta besøk fra barnevernet. Da kom en tilsynsverge innom for å se til at alt gikk som det skulle. Den vesle jenta så fram til besøkene.

– Jeg er jo en type som elsker oppmerksomhet. Jeg så opp til vergene. Og knyttet meg veldig til dem.

Da hun var 16 år, våknet drømmen om å bli barnevernspedagog. Dette kom tilsynsvergen hennes for øret, som inviterte Therese med for å se hvordan de jobbet.

I et rollespill fikk hun oppleve prosessen fra en bekymringsmelding kommer inn, til man setter inn tiltak, og hvordan barnevernet jobber med barn som er utsatt for omsorgssvikt.

Opplevelsen satte en støkk i den unge kvinnen.

– Det var ganske «heavy» greier. Jeg fikk kjemperespekt for dem som gjør denne jobben, men jeg husker også at jeg tenkte at dette hadde jeg ikke hjerte til. Jeg tror ikke folk skjønner hvor vanskelig det faktisk er å ha en slik jobb, forteller Therese, og legger til at selv hadde hun sikkert endt opp med å ta med seg alle barna hjem.

– Jeg er nok en litt for sart sjel til å klare å jobbe med det. Det er så mange som trenger hjelp.

Men Therese ønsket å jobbe med barn. Derfor utdannet hun seg til miljøarbeider og jobber i dag i Karmøy-skolen. Til høsten spesialiserer hun seg i psykisk helsearbeid.

– Jeg ønsker å utgjøre en forskjell for barn. De kan ikke si fra selv. Skoleverket trenger folk som har en litt breiere forståelse og erfaring, sier hun.

Fikk nye søsken

Den gangen Ketty og Bernard tok til seg Therese, hadde de tre egne barn fra før. Og i tillegg til å være fosterhjem for Therese tok de etter hvert på seg å være avlastningshjem. Derfor fikk Therese nye søsken ganske ofte.

– Det tok en stund før jeg forsto at det ikke var vanlig å få nye søsken på sin egen alder, humrer hun og legger til:

– Sett utenfra var det kanskje et spesielt hjem, men jeg opplevde det aldri slik.

Slik møtte hun barn som hadde det tøft.

– Jeg fikk oppleve at det kan ligge mye bak det vi ser, fordi jeg har opplevd ting som andre ikke har fått med seg. For eksempel at barn som kom til oss og var redde eller lei seg, trengte ikke lange tiden før det snudde, og vi fungerte som en familie. Det var en positiv lærdom.

På det meste bodde tre fosterbarn i hjemmet.

– Å bruke tid var kjempeviktig. Foreldrene mine var veldig tålmodige. De kjeftet aldri. Og det er nok noe av det jeg har lært mest av. At med det kommer man ingen vei.

Roser barnevernet

– Klarer du å se for deg hvilket liv du hadde hatt hvis barnevernet ikke hadde hjulpet deg?

– Uten barnevernet hadde ikke jeg hatt noe liv, svarer hun.

Det negative fokuset barnevernet får i media, gjør henne frustrert.

– Barnevernet får så enormt mye pes. Jeg blir oppgitt og synes det er trist. Det er så mange av oss som har kjempegode erfaringer med barnevernet, sier hun, og legger til:

– Men disse historiene blir sjelden fortalt fordi vi som er fosterbarn på en måte er ferdige med saken.

Noe som er mye av grunnen til at hun nå velger å fortelle historien sin.

– Det virker som at folk tror barnevernet bare kommer og tar barn. Realiteten er en helt annen. Flere instanser er med på å ta en slik avgjørelse. Barnevernet gjør en sinnssykt bra jobb. Også de som jobber i barnevernet blir utsatt for en enorm påkjenning, sier hun, og minner om at det å gå inn i en familie hvor omsorgen ikke er tilstrekkelig, og ta ut et barn, ikke er kjekt for noen av partene.

I motsetning til foreldrene har barna få muligheter til å fortelle historien sin, mener Therese.

– Det er bare foreldrene som får fortelle historiene sine i media. Og barn er ofte ekstremt lojale mot foreldrene sine. Spør man et barn om det vil bo hos mor og far eller om det vil flytte, er svaret alltid at de vil bo hjemme, selv om barnet ikke har det bra. De er barn; de vet ikke sitt eget beste.

Samtidig presiserer Therese at ja, barnevernet kan også gjøre feil.

– Det er mennesker som jobber der, som på alle andre arbeidsplasser. Og mennesker kan gjøre fatale feil.

At folk kanskje stiller seg kritisk til Thereses historie, vil ikke overraske henne.

– Selv når en sak om barnevernet er positivt vinklet, skriver folk i kommentarfeltene at man er kjøpt og betalt av staten, eller at man ikke har peiling på hva man snakker om.

Genuin relasjon

I dag treffer Therese pappaen sin, Bernard, annenhver dag. Mammaen gikk bort for noen år siden.

– Verdien av fosterhjem er så uhorvelig stor. Det gir så mye til både foreldrene og barnet som trenger et trygt hjem. Jeg er glad fordi jeg fikk være fosterbarn selv, og for at jeg fikk flere fostersøsken.

Thereses erfaring er at relasjonen mellom foreldre og barn ikke er biologisk betinget.

– Det oppstår når foreldrene ønsker å være foreldre. Det biologiske båndet skal ikke trumfe barnets beste. Det er ikke alltid til barnets beste å være med sine biologiske foreldre, sier hun.

Endelig adoptert

Drømmen om å få svart på hvitt at hun var Kettys og Bernards barn, fikk Therese først oppfylt da hun bikket 23 år. Og da etter en enorm papirmølle og en runde i rettssystemet.

Men noen stor feiring ble det ikke. Litt kake fikk holde.

– Det var jo bare et papir. En formalitet. Noe stort behov for å feire, hadde vi ikke, for det hadde jo alltid vært slik, smiler hun.